Dette jeg nå formidler er hvordan jeg har oppfattet og reagert på preterisme, som for meg var ukjent inntil for få år siden. Alle som vil sette seg inn i problematikken preterisme-futurisme finner en masse informasjon på nettet, det er bare å Google. Så er det klart at det er mange nyanser i synet både til preterister og futurister, «del-preterist» er et begrep som anvendes, og futuristene har nok et forskjellig syn på hva som skal foregå av bl.a. ofringer i det nye tempelet som skal bygges i 1000-årsriket.

Jeg har hovedsakelig fått informasjon og kunnskap om preterisme ved Finn-Arne Lauvås gjennom samtaler, taler, hefter og bibeltimer på CD’er. Det har vakt min interesse og sympati. Men som ved mange bibelske lærespørsmål kan ethvert argument for et standpunkt møtes med en rekke motargumenter. Det gode med diskusjonen rundt futurisme-preterisme er imidlertid at den ikke berører det mest sentrale i kristendommen, nemlig frelsen ved Guds nåde og kjærlighet, den står fast uansett.

For meg er det viktig at de ulike elementene i en lære passer inn i et helhetsbilde, og at dette igjen reflekterer en sammenheng som uttrykker Jesu sentrale stilling og rolle der alt har blitt samlet til ett i Kristus (Ef. 1:10). Vi mennesker har lett for å være forutinntatt i bestemte oppfatninger bl.a. fordi vi følger tidligere generasjoners tankegang, og lar dem overstyre nytenkning og nye refleksjoner rundt et emne. Dersom vi kopierer et svart-hvitt-bilde mange nok ganger forsvinner gråtonene, nyansene, og vi står igjen med bare svarte eller hvite felt. Den helhetlige sammenhengen blir borte, perspektivene forsvinner, og vi sitter igjen med et såkalt «kikkertsyn» idet vi kun ser det vi tror er hele sannheten. Ved å ha fått lære om alternative oppfatninger, i dette tilfellet preterisme alternativt til futurisme, blir lesning av bibelen for meg enda mer interessant idet det åpner seg nye dimensjoner utover de mer tradisjonelle forståelser, man kan «henge hatten på nye knagger». Eksempelvis har forståelsen av «Jesu annet komme» og «Tusenårsriket – Fredsriket» for min del åpnet nye perspektiver. Det er et viktig prinsipp i fortolkning av bibelen at «skrift forklarer skrift», at alt er forankret i bibelen (både det historiske i GT og NT, profetenes utsagn, Jesu utsagn, det læremessige i NT samt Johannes Åpenbaring), og at de ulike elementene underbygger hverandre for å få frem helheten. Jeg tror vi har en altfor stor tendens til å betrakte det hele fra vårt perspektiv nå mer enn 2.000 år i etterkant, vi må prøve å sette oss mer inn i hva som skjedde og hva som ble sagt «der og da»

Den tradisjonelle endetidslæren (futurismen) har spesielt i det frikirkelige landskapet de siste par hundre årene nedfelt seg som en sannhet man skal være veldig forsiktig med å rokke ved. Spesielt er Johannes Åpenbaring samt den store trengesel, bortrykkelsen og tusenårsriket noe man ikke må stille spørsmål ved, og så kan man gru-glede seg til alt det voldsomme som skal skje ifølge Åpenbaringen, som futuristene mener ligger foran oss i tid.

Det som overrasker og skuffer meg er den energien det brukes på å rettferdiggjøre den tradisjonelle endetidslæren (futurismen), samtidig som man uuttalt synes å formidle en redsel for å reflektere over preterismen (som mange også stempler som vranglære). Som regel er det kristne mennesker som er solid forankret i det sentrale ved kristendommen (Jesu død og oppstandelse, Guds kjærlighet og nåde) som er debattantene, så derfor burde vi i utgangspunktet kunne senke skuldrene og fritt utveksle meninger og refleksjoner.

Preterismen skiller radikalt mellom den gamle pakt og den nye pakt, med en overgangsperiode på rundt 40 år fra Jesu død til Jerusalems og Tempelets totale ødeleggelse år 70. Denne 40-årsperioden var en slags utfasing fra «det gamle» til «det nye». Den kan sammenlignes med overgangsperioden på 40 år i ørkenen for jødene etter utfrielsen fra Egypt til de kunne gå inn i det lovede land. Tilsvarende regjerte Saul i 40 år som en overgang fra tiden med dommerne til Davids og senere Salomos store kongedømmer.

Etter denne overgangsperioden beveger vi kristne oss inne i en virkelighet der grunnlaget ligger på det åndelige plan. Vi kan ikke sanse denne virkeligheten med våre menneskelige sanser, men kun ved hjelp av DHÅ som vi fikk ved gjenfødelsen, dette til stor forskjell fra gammeltestamentlig tid og til rundt år 30. Nå blir alle som tror – jøder og hedninger – innlemmet i det samme treet (Rom 11), og har samme stilling for Herren. Og nå må de fleste læremessige forhold forstås i overført, åndelig betydning, bl.a. vedrørende Jesu annet komme og Tusenårsriket.

Johannes Åpenbaring spiller en vesentlig rolle i forholdet mellom preterismen og futurismen. Futuristene har etter min mening en veldig vanskelig oppgave med å fortolke alt, også det forferdelige, som skal skje fremover. De fleste av deres tolkninger ligger på et bokstavelig plan, og for de mest konkrete antagelsene må stadig årstall og hendelser skrives om ettersom de ikke oppfylles. Jødene har mest grunn til å grue seg da de skal måtte gjennomgå mye negativt (nok en gang). Preterismen betrakter Åpenbaringen annerledes idet den er konklusjonen på frelseshistorien med de to paktene, og ikke verdenshistorien skrevet i forkant. Et interessant forhold er at Daniel (Daniel 12,4) fikk beskjed om å sette segl på sin bok «inntil endetiden», mens Johannes i Åpenbaringen fikk beskjed om ikke å sette segl på de profetiske ord i boken da «tiden er nær» (Åp 22,10).

Tidspunktet for da Åpenbaringen ble forfattet er viktig vedrørende forståelsen av boken. Kloke hoder har sagt mye om dette. I boken til Kenneth L. Gentry «Before Jerusalem fell» angis det tunge argumenter for at den er skrevet rundt år 65, omtrent samtidig med Hebreerbrevet, og mange er enige med ham.  En liten indikasjon på at den er skrevet før Jerusalems ødeleggelse er Åp 11,1 der Johannes bes om å måle tempelet – vanskelig å gjøre etter at det var ødelagt.

«Jesu annet komme» står også sentralt i diskusjonen mellom preterister og futurister. For meg virker det veldig logisk at dette «komme» ikke er noe vi kan se med våre øyne, men at det må forstås på det åndelige plan, det er et for oss usynlig «komme». Det omtales i evangeliene (Matt. 24, Markus 13 og Lukas 21) samtidig som bl.a. den store trengsel beskrives. Disiplene spør Jesus om når alt dette skal skje, og Jesus sier at denne slekt ikke skal forgå før det er skjedd alt sammen. Jeg kan ikke bibelens grunnspråk, men tolkere mener klart at «slekt» kan være synonymt med «generasjon». Og hvorfor skulle Jesus uansett sitte og snakke til sine vitebegjærlige disipler om forhold det skulle ta minst 2.000 år før ble oppfylt? – da kunne han like gjerne sagt «glem det, dere får aldri erfare dette»! Hebreerbrevets forfatter skriver i kapittel 10 vers 37: «For ennå er det bare en kort stund så kommer han som skal komme, og han skal ikke drøye». Ordet i grunnteksten for en kort stund er «micro» som angis som en veldig kort tidsperiode.

Jesus forteller i Johs 12, 23-24 om hvetekornet som måtte falle i jorden og dø for at et utall nye hvetekorn kunne spire frem. En vakrere beskrivelse av Jesu annet (usynlige) komme kan jeg vanskelig forestille meg. Jeg ser for meg at hvert nytt hvetekorn fremstår som et nytt Jesu legeme (les herlighetslegeme) verden over, representert ved den enkelte lokale menighet som fungerer ved en åndelig samhandling og som vokser seg til «den modne mann». Hver enkelt lokale menighet er nå en brikke i en stor bygning der alle enkeltbrikkene er kompatible og bygges sammen etter malen som hjørnestenen representerer. Hva blir resultatet: Jo, det nye tempelet som er levende, og erstatter det gamle som ble ødelagt for alltid i år 70 – Jesus er tilbake!

«Tusenårsriket». Hvordan kan vi tenke oss at vi nå lever i et slags fredsrike som billedlig sett kan representere det såkalte tusenårsriket? Jo, det som skjedde på korset og oppstandelsen var et paradigmeskifte. Guds samhandling med menneskene og folket sitt i GT var basert på at Gud «tok kontakt» med den enkelte aktør – vesentlig patriarkene/stamfedrene, lederne og profetene. Etter pinsefesten får alle som tror direkte forbindelse med det himmelske ved DHÅ! Grunnlaget for at dette kunne skje beskriver Paulus i Rom 7, 24-25 og baserer seg på en trolig syrisk straffemetode til døden mot en som hadde drept et annet menneske. Morderen ble bundet til det avdøde offeret ansikt mot ansikt, lem mot lem. Så ble gjerningsmannen henvist til et øde sted, bærende på den døde kroppen. Det er ikke urimelig å tenke seg at et sentralt element i morderens tanker – mens han pustet inn dødsstanken fra offeret – var noe slikt som: Hvem skal fri meg fra dette dødens legeme? Før eller senere endte denne relasjonen med at dødsstraffen ble fullbyrdet. Ved Jesu verk på korset har dette dødens legeme (det gamle mennesket, «syndens lov som er i lemmene») blitt benådet. Derved er det mulig for Gud å sende DHÅ inn oss, idet det er blitt fred mellom «det gamle og det nye» - fredsriket er blitt en realitet!  Paulus sier noe av det samme med andre ord i Ef 2, 15-16: «Ved å gi sitt legeme avskaffet han loven med dens bud og forskrifter. Slik skulle han stifte fred og skape et nytt menneske av de to. I ett legeme skulle han forsone dem begge med Gud da han døde på korset og der drepte fiendskapet.». Dette er diametralt forskjellig fra vilkårene Guds folk levde under i GT, men forskjellen må forståes åndelig, vi kan ikke se det med våre menneskelige øyne. Fariseerne spurte en gang Jesus om når Guds rike skulle komme. Han svarte: «Guds rike kommer ikke på en slik måte at en kan se det med øynene. Ingen vil kunne si «se her er det» eller «der er det». For Guds rike er midt iblant dere».

Jeg har en gang klappet en tiger og lent hodet mitt på en sovende tigerunge, det var en stor opplevelse. Jeg vil gjerne kunne klappe og omgås alle ville dyr en gang i fremtiden – kanskje det kan bli en realitet ved tidens avslutning? Det skapte venter med lengsel på at Guds barn skal åpenbares i herlighet (kfr. Rom 8,19).

Trengselstiden omtales i evangeliene (Matt 23-24, Mark 13 og Luk 21) samt i Åpenbaringen. Jeg er glad for at preterismen sier at den ligger bak oss, i de siste årene før år 70. Mellom 1 og 2 millioner jøder og kristne ble da drept av romerne, det hele kulminerte ved Jerusalems ødeleggelse – kfr. bl.a. den jødiske historieskriveren Josephus. For jødenes skyld håper jeg ikke at futuristene har rett, da må de gjennomgå nok en omfattende forfølgelse.

Konklusjon: I mine øyne blir Jesu verk på Golgata enda større dersom man legger et preteristisk syn til grunn, paradigmeskiftet blir om mulig enda mer radikalt. Alt er samlet til ett i Kristus (Ef. 1:10), det skilles ikke mellom mann og kvinne, jøde og greker, trell eller fri (Gal. 3:28). Ved at Ånden nå har tatt bolig i den enkelte av oss kan vi forstå «åndelig» og forstå sammenhenger på et høyere, åndelig nivå – kfr. f.eks. «Jesu annet komme» og «Tusenårsriket». Og Johannes Åpenbaring fremstår i et helt nytt lys, idet mesteparten av det som omtales ligger bak oss i tid. Men vi har noe i vente, vi kan glede oss til «en ny himmel og en ny jord» der alt skal settes inn i et høyere nivå, alt blir gjennomskinnelig, skygger og mørke finnes ikke lenger! (kfr. f.eks. Åpenbaringen kap. 21)

Argumentene for og imot preterisme-futurisme er utallige, det spørs hvilke briller vi tar på oss. Det viktigste er at uansett syn så rokker det ikke ved frelsen!