Jeg ser ikke altfor ofte på TV-sport. Likevel fascinerte det norske gullaget i kvinnehåndball meg stort under Beijing-OL nylig. Det var en befriende kontrast til de individuelle prestasjonene der det vrimlet av alvorlige, selvopptatte ego-maskiner nærmest programmert til seier over de som var svakere. Jentene var selvstendige og naturlige individer med ulik bakgrunn, men med et felles mål. De skjulte verken skuffelse eller glede i sin ferd mot gullet. Etter utallige timer med trening der de har blitt kjent med hverandre, har de fått i stand en samhandling som favoriserer laget og ikke den enkelte. De kjenner hverandre ut og inn, forutser hverandres trekk, vet om hverandre omtrent uten å se hverandre. Spillet kan varieres innen gitte rammer, og effektiviteten blir derved maksimal. Noen er sterkere og yter mer enn de andre. Men ved at alle gir det de har og spiller åpent med sin styrke og sine svake punkter gjør de hverandre gode, og lagspillet blir optimalt. Negative tendenser og egenskaper blekner mot felles og positiv innsats for seier.

Laget er aldri overlatt til seg selv. På benken sitter en trener som i denne sammenheng ofte kjenner spillerne bedre enn de kjenner seg selv, og som spesielt vet å få fram det beste i dem. Hun formaner, irettesetter, inspirerer og trøster. Hun er som en av dem som kjemper på banen, og faller i motsetning til flere av sine kolleger fra andre land aldri for fristelsen til å misbruke den makten hun har. Hun er en coach som bruker sin storhet og autoritet til å gjøre andre store. På seierens dag er hun kjemisk fri for hovmod. Hun er ett med laget, og tør å vise sine følelser slik som spillerne gjør det.

Når en menneskelig basert samhandling kan gi slike resultater, hva kan da ikke en åndelig samhandling oppnå? For meg kan et hvert håndballag sidestilles med en selvstendig lokal menighet. Den store forskjellen er at mens kun ett lag kan oppnå seier i en håndballturnering, er enhver lokal menighet lovet seier ved at den fremstår som Jesu herlighetslegeme! Det er dessverre ingen automatikk i at en lokal menighet utad kan lignes med Jesu herlighetslegeme. I forkant må det bevisstgjøres for den enkelte hvilken bygning som skal bygges, hvilken funksjon den har, samt hvilke løfter som er knyttet til bygningen. Byggetegningene finner vi i Guds ord, både i det gamle og i det nye testamentet. Så trengs det lærere som ser dette i skriften, og som kan formidle det til den enkelte. Videre må det legges til rette for at en samhandling kan finne sted, noe som er viktig på det personlige plan, og ikke minst for den åndelige utviklingen.

I mine øyne er her den tradisjonelle møteformen lite egnet, den gir altfor lite rom for kommunikasjon den enkelte imellom. Å sitte bak hverandre og det meste av tiden lytte til én forkynner kan virke passiviserende for menigheten, selv om forkynnelsen er aldri så riktig og givende. Husk at det er det gode som er det bestes fiende. Selvsagt skal ikke alle ”preke”. Men et kortere innlegg av ulikt slag, av flest mulig, tror jeg er veien å gå, i hvert fall til å begynne med. Profetisk tale, visdoms tale, en refleksjon, formidling av noe man har erfart, et spørsmål, et sukk, en bønn, en sang – jeg tror at den hellige Ånd har et rikt spekter å spille på bare vi vil og tør. Vi får heller risikere å dumme oss ut.

Bibelgruppemønsteret, der også samtalen er sentral, kan være et godt utgangspunkt. Er man svært mange kan dette rimeligvis by på en del praktiske vanskeligheter. Imidlertid er vel situasjonen i svært mange av våre menigheter i dag det motsatte, nemlig at en liten, trofast venneflokk kommer sammen. Hvorfor ikke benytte anledningen til å tenke nytt, bryte det tradisjonelle mønsteret og kaste seg ut på dypet – vi er da ikke overlatt til oss selv? Paulus, som selv virket i menigheter over lang tid, og sikkert hadde strukturert undervisning, oppfordrer oss alle til å bidra: ”Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.” (1Kor 14:26)

Marit Breiviks spillere er rekruttert i ung alder, og har gått i lære over lang tid. I begynnelsen var det mest teknikk og teori som var i fokus. Etter hvert var det samspill og praksis som dominerte. Det avgjørende var samhandlingen den enkelte imellom.

Veien for den lokale menighet mot seier kan være lang og til tider strevsom, det kan ta tid å vokse til ”manns modenhet” (Ef 4:14). Men hva innebærer menighetens ”ferdigstillelse”? Trolig mangt og meget, også i himmelrommet (Ef 3:10). Men i hvert fall betyr det at det er plantet et Jesu legeme på stedet, noe som igjen betyr at folk strømmer til som de gjorde der Jesus vandret.

Per Arne Dahl beskriver i en av sine epistler i Aftenposten viktige sider ved Jesus: ”Han brukte alltid sin storhet til å gjøre andre større. Han fikk slitne til å skinne og resignerte til å stråle. Han stanset ved dem som var oversett og forbigått og ble aldri trett av å spørre: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” ”

En slik funksjon blant medmennesker er den enkelte lokale menighet kalt til å formidle!