Men alternativet er verre...

Dette er en formulering vi ofte hører og bruker. Det kan dreie seg om større eller mindre plager og ugreier som møter oss i livet, men som vi tross alt opplever som mer akseptable enn dødens alternativ – vi vil gjerne befinne oss blant de levende. En kontrast til dette er Paulus’ perspektiv på livet her på jorden, og på det som senere skal skje. Det kommer veldig tydelig frem i 2Kor 5:1-8, der han avslutter med å stadfeste at vi ”vil heller være borte fra legemet og hjemme hos Herren”.

Selvsagt er det svært naturlig for oss å holde fast på den kjente tilværelsen vi lever her på jorden. For de fleste av oss gir livet mange fine opplevelser både for kropp, sjel og ånd, selv om vanskeligheter og motgang må påregnes. Skaperverket reflekterer dessuten også mye av Guds storhet og herlighet. Det vil være helt unaturlig for ungdom å ønske seg bort fra denne verden. Når vi senere når middagshøyden har vi som regel meningsfylte oppgaver på alle plan. Men som eldre og ofte skrøpelige burde det være naturlig for oss å tenke som Paulus, og sukke etter en ny, himmelsk kledning i stedet for å klamre seg fast til vårt sterkt begrensede jordiske legeme (2Kor 5:1-2). Én som tenkte som Paulus var gamle Engeset i Volda, faren til jordmor og misjonær Lilly Engeset. Han hadde hjerteproblemer, følte seg gammel og trett, og var ikke motivert for at livet hans skulle trekke i langdrag. Han ble på et tidspunkt innlagt på sykehuset, og forberedte seg selv og familien på at nå var det slutten, samtidig som han gledet seg over det han hadde i vente. Han ble meget skuffet over å bli utskrevet med en ny, velfungerende pacemaker!

Jeg skal ikke skryte på meg en sterk himmellengsel. Jeg er imidlertid rimelig overbevist om at dersom vi prøver å bevisstgjøre oss den herlighet vi er lovet etter døden, vil det styrke både gleden og freden i våre liv. Vi kan ganske enkelt prøve å se alternativet som noe klart bedre enn livet her – og ikke noe verre. Det kan vi gjøre når vi får det rette perspektivet, og får se vår begrensede tilværelse her nede i lys av den himmelske herlighet.

Noe av det som preger tilværelsen vår her på jorden er at vi lever i tiden, alt skjer langs tidsaksen. Alt vi har opplevd må vi hele tiden legge bak oss i mer eller mindre glemsel, mens vi i utgangspunktet ikke vet noe sikkert om i morgen. All vår opplevelse av virkeligheten skjer ”i nuet”, det er der vi lever. Vi kan ikke fange verken fortid eller fremtid, vi beveges ubønnhørlig langs tidsaksen.

Alle våre behov er også underlagt tiden. Et behov bygger seg opp over tid, tilfredsstilles i et lite øyeblikk, og så øker behovet igjen. Vi voksne kultiverer gjerne denne prosessen, men et spedbarn eksponerer den fullt ut: barnet blir sultent, skriker, får mat, og blir snart sultent igjen. Motstykket til dette er Herren selv. Han har samlet alt til ett: ”Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste, begynnelsen og enden.” (Åp 22:13)

Sansene våre er også en begrensning i vår vandring her nede, idet vi kun kan sanse det som hører dette livet til, vi kan ikke sanse det himmelske. Selv Moses fikk ikke skue Herren fullt og helt (2.Mos 34:5-6). Han fikk dog en unik opplevelse, som en forsmak på det som hører himmelen til. Noe av det samme kan vi troende få erfare iblant. Men Paulus slår fast hovedregelen om at ”vi vandrer i tro, ikke i beskuelse” (2Kor 5:7).

Hva har vi så i vente etter at den siste fiende – døden – er overvunnet (1Kor 15:26)? Vi har lett for å forestille oss himmelen som en forlengelse av det jordiske, bare mye større og bedre – vi skal stå ved floden og svinger palmegrener. Dette er velmente forestillinger, men de tjener etter min mening mer til å menneskeliggjøre det guddommelige, enn til å forherlige det. Når vi er tatt ut av tiden går alt over i en annen tilstand. Alle våre behov blir til enhver tid tilfredsstilt, som i en sum. Alfa og Omega har gått sammen i en høyere enhet! Vår sønn Kjetil hadde som liten stor glede av å bygge Lego. Han var også vel kjent med himmelen der han visste at vi skulle tilbringe tilværelsen etter døden. Noe engstelig og spent spurte han en gang sin mor: ”Er det Lego i himmelen?”. Moren ga da et av sine mange kloke svar: ”Ja, dersom du trenger det er det der!”

Her på jorden er det guddommelige, nye livet vi fikk ved gjenfødelsen begrenset av et ”dødens legeme” (Rom 7:24), eller ”hytte” som Paulus også kaller det i 2Kor 5 (v.4). Etter døden blir vi overkledd med ”vår bolig fra himmelen” (v.2), derved blir ”det dødelige oppslukt av livet” (v.4). Da blir vi fullkomne, og vi kan sanse alt det himmelske!

Ved anledninger der vi mennesker tangerer det guddommelige, er dette ofte forbundet med en opplevelse av lys. Det beskrives en rekke steder i Guds ord – lyset hører det himmelske til. I vår tilværelse etter døden er alt lys – skygge og mørke er helt borte, alt er gjennomskinnelig. Om Bruden, Lammets hustru, det nye Jerusalem, skriver Johannes: ”Den hadde Guds herlighet. Den strålte som den mest kostbare edelsten, som krystallklar jaspis.” (Åp 21:11). Og videre: ”Staden trenger ikke lys fra solen eller månen. For Guds herlighet opplyser staden, og Lammet er dens lys.” (v.23).

Alternativet er ikke verre, det er så uendelig meget bedre – vi kan bare glede oss!!