For ikke lenge siden hadde kona og jeg en samtale med venner om kristenlivet og om ”kristen livsførsel”. Vi kom inn på loven og de ti budene, og om hvordan vi skal stille oss til dem. Én mente at vi skal streve etter å holde budene, men når vi kommer til kort er Gud nådig og tilgir oss det vi i vår utilstrekkelighet ikke klarer å få til. Et slikt syn kommer kanskje ikke alltid så tydelig frem, men kan ofte være tilstede som en mer ubevisst holdning.

To jernbanespor kan løpe parallelt i begynnelsen, for så umerkelig å ende på vidt forskjellige steder. På samme måte kan to syn og holdninger virke ganske like i utgangspunktet, men få svært forskjellige konsekvenser. Å tenke seg at vi som kristne skal begynne en gjerning Jesus må overta når det blir for vanskelig er så langt jeg ser det helt uforenlig med evangeliet. Det kan synes riktig umiddelbart, men ender med et selvstrev som Gud ikke har noe behag i, og som vi lett blir sittende med regningen for i form av skuffelser, frustrasjoner og sjelelig utmattelse. Budene og loven er meget gode retningslinjer for vår livsførsel menneskelig sett. De er ikke utslettet, men oppfylt! Relatert til frelsen er de nå bare ”tuktemestere”: ”Slik er loven blitt vår tuktemester til Kristus, for at vi skulle bli rettferdiggjort av tro.” (Gal 3:24). Tro har kommet i stedet for gjerning. Forskjellen reflekterer det paradigmeskiftet som skjedde på korset. Det gamle testamentet er meget nødvendig og nyttig som bakgrunn og ”billedbok”, men i alle sentrale forhold er det Kristus vi nå skal forholde oss til.

For å kunne fatte mest mulig av det som Guds ord forteller oss er vi til enhver tid avhengige av å tenke i forskjellige modeller. Én slik modell er å tenke seg forsoningen som et sammenhengende dekke som ligger mellom vår syndige natur – ”dødens legeme” (Rom 7:24-25) – og Guds synsfelt. Når Gud betrakter oss ser han ”vårt nye menneske” som er født på ny. Det er rent, og helt uten synd (Ef 4:24). Han ser ”Jesus-elementet” i den enkelte av oss. Og når disse elementene fungerer sammen i en åndelig samhandling ser han dem som et Jesu legeme, som sammen med mange andre Jesu legemer er å ligne med vintrær i vingården – dem steller Faderen/vingårdsmannen nøye! Jeg føler meg trygg på at han ikke ser våre daglige feiltrinn, utilstrekkelighet, og lite oppbyggelige tanker. Alt dette ligger i mørket, som aldri kan ta imot lyset (Joh 1:5).

Vi må aldri blande Herrens fullkomne verk med våre ”gode gjerninger”. Vår bryllupskledning er gitt oss fra Herren, og det er bare den som gir oss adgang til bryllupet: ” Men da kongen gikk inn for å se gjestene, så han der en mann som ikke hadde bryllupsklær på. Han sier til ham: Venn, hvordan er du kommet inn her uten bryllupsklær? Men han tidde.” (Matt 22:11-12).

Loven er vår tuktemester til Kristus. Hva forteller Jesus oss om loven? Fremhever han den som noe vi skal tilstrebe, formaner han oss til å gjøre vårt beste for å holde den, gjøre så godt vi kan? Han hadde en spesiell mulighet til å si noe om dette da han holdt sin såkalte ”bergpreken”. Her understreker han imidlertid med all tydelighet at budene er komplett umulig å følge for oss begrensede mennesker, som må slepe oss gjennom livet med vårt ”dødens legeme/kropp” (Rom 7,24). Han gjør det også klart at lovens ånd krever langt mer enn vi kan makte å prestere. Om vi oppfyller de ytre kravene, så inneholder loven en agenda som krever at vårt sjelsliv er uten menneskelige baktanker (Matt 5: 27-28). Og han avslutter med et påbud som det er fullstendig umulig for oss mennesker å holde: ”Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør vel imot dem som hater dere, og be for dem som forfølger dere” (Matt 5:44). Hans oppgave var å oppfylle loven for oss, ikke å oppheve den (Matt 5:17).

Altfor ofte møter vi forkynnelse som i innpust forkynner en frelse uten betingelser, men som i utpust fokuserer på hvilke krav som stilles til oss. Paulus var en lærd person med en logisk tankegang. Han konstaterer at vi ikke lenger er under loven. Han finner det naturlig å stille spørsmålet om vi da skal synde siden vi ikke lenger er under loven: ”For synden skal ikke få herske over dere, for dere er ikke under loven, men under nåden. Hva så? Skal vi synde siden vi ikke er under loven, men under nåden? Langt derifra!” (Rom 6:14-15). Paulus peker på en bedre vei. I utgangspunktet kan vi ”synde” – nåden dekker! Men det er klart bedre å la den kjærligheten som bringer oss nåden få virke til det gode i oss. Dersom en god venn av oss stiller opp og dekker en stor gjeld vi har, eller innrømmer feil han ikke har begått for at vi skal slippe straffeforfølgelse, da vil de fleste av oss for resten av livet gjøre det vi kan for å glede denne vennen. Vår gave fra Jesus på korset er gitt oss i guddommelig kjærlighet. Den kan vi la bli virksom i oss, i takknemlighet til giveren, og til glede for våre medmennesker.

Vi er kalt til hvile (Heb 4:10-11). Vi skal slippe å kjempe mot synd og satan – den seieren er avgjort! Trygve Bjerkrheim skriver i sin sang: ”Det er nok, det som Jesus gjorde, om av syndarar størst du er. Du er beden til bryllupsbordet, også deg har din Frelsar kjær”.