Fuglene flyver i flokk

Jeg har nylig tilbrakt noen uker på Lanzarote. Både denne gangen og ved tidligere opphold på øya er jeg blitt oppmerksom på noen fugler som har en ganske spesiell flukt. De flyr veldig tett, og endrer retning på et tiendedels sekund uten at noen av dem blir liggende etter, det er som om de er limt sammen til en enhet. Dersom man prøver å feste blikket på én fugl og følge denne hele tiden er det umulig, det er flokken som sådan man ser. Mønsteret de danner varierer hele tiden, snart flyr de tett sammen, snart sprer de seg ut i ulike formasjoner. Her er det ingen enkelt fugl som bestemmer mønster eller retning, som for eksempel ved gjess som flyr i sin V-form med én leder. Man kan bare konstatere et fascinerende og uforklarlig samhold fuglene imellom. Det er som en visuell demonstrasjon av uttrykket: ”Én for alle – alle for én”.

Naturen reflekterer et mangfold av guddommelige prinsipper, og for meg er dette et vakkert bilde av det åndelige samfunn menigheten er ment å utgjøre. Selve flukten er i denne sammenheng disse fuglenes funksjon. For det menneskelige øyet fascinerende, men egentlig ganske meningsløs. Sløsing med tid og krefter vil noen si. Men for det åndelige øyet vil dette være en demonstrasjon av de guddommelige mekanismene som binder og styrer det åndelige samfunnet i menigheten.

Vi kristne har hver enkelt av oss ved tro fått en ny Ånd inni oss da vi ble ”født påny”. Når dette utvikles videre i et fellesskap på det åndelige plan mellom den enkelte kristne, vil vi før eller siden oppleve en sanksjon på at vi er blitt til ”ett legeme”: ”For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme” (1. Kor. 12, 13). Dette utvikler seg bl.a. ved at de ulike tjenester og nådegaver tas i bruk til gjensidig oppbyggelse ved den ”åndelige samhandlingen” som da til enhver tid vil være i aktivitet når vi er sammen – vi lærer å fly i flokk. Når vi så etter hvert er blitt utlært både i teori og i praksis, er det Ånden som leder det hele, dit den vil – uforståelig for den menneskelige tanke, men til enhver tid hensiktsmessig for Herrens evige planer med oss og fellesskapet (Johs. 3, 8).

Hva består så dette limet av som åndelig sett binder oss sammen? Det kan ikke være tvil om at dette er et Herrens verk ved Den Hellige Ånd. Og det ypperste i verket er kjærligheten, det er den som binder og holder sammen: ”Ved Ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.” (Efeserne 4, 16). Dette er en kjærlighet som gis oss, og som vi aldri kan prestere selv, selv om motivene våre i utgangspunktet synes aldri så ideelle. Alle Åndens frukter er virksomme i denne kjærligheten som ”støttende bånd”. Eksempelvis i Efeserne 4, 3 er det freden som poengteres ved ”fredens sambånd”. Dette åndelige limet fungerer også som nervetråder i legemet, og fordeler positive og negative signaler fra den enkelte til hele legemet: ”Om ett lem lider, da lider alle lemmene med. Og om ett lem blir hedret, da gleder alle lemmene seg med.” (1. Kor 12, 26)

Når kan vi så fly sammen, når er det vi har lært selve ”flukten”? Efeserbrevet beskriver menighetens utvikling som en vekst fra spedbarnsstadiet til ”manns modenhet”, der det endelige målet er å utgjøre Jesu legeme: ”Han er det som gav noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde.” (Efeserne 4, 11-13).

På Lanzarote hadde vi med oss barnebarn i flere aldersgrupper. Det er interessant og til å bli klok av når vi iakttar den enorme forskjellen det er på et hjelpeløst barn med sine behov, og oss voksne med våre oppgaver og muligheter. Fuglene i flukt har hver sine reder og er i utgangspunktet enkelte individer, men når de er sammen trer ”flukten” i funksjon. Antallet i hver flokk er umulig å fastslå, men varierer selvsagt, jeg vil tro at det kan dreie seg om et sted mellom 50 og 100, iblant færre. Det virker som om man finner et hensiktsmessig antall for å få til flukten, altfor mange vil føre til at det hele ikke fungerer. Derved blir det er mange slike flokker i aktivitet her på Lanzarote og mange andre steder, alle med sin egen flukt.