Vi var nylig på teater sammen med barnebarn. Det er alltid fascinerende å oppleve teater sammen med barn. Motforestillinger eksisterer ikke, de lever seg hundre prosent inn i stykket. Stas var det også ved endt forestilling da alle skuespillerne gjentatte ganger kom fram og høstet sin velfortjente applaus. Dersom forestillingen gjør et spesielt inntrykk på publikum applauderer man også gjerne stående for å uttrykke begeistring og takknemlighet.

I slike tilfeller rettes takken fra ”menig mann” til dem som profesjonelt har gjort seg fortjent til takksigelsen – utøverne får sin hyllest. At derimot skuespillerne skulle reise seg og applaudere for sitt publikum ville være helt utenkelig, selv om publikum er aldri så positive og oppfører seg pent.

Så kan vi trekke det hele enda lenger inn i et utradisjonelt tankemønster: Skuespillerne går ut på gaten, leter opp de svake i samfunnet, dem som verken har klær eller penger og gjerne heller ingen interesse for å sette sine ben i et teater. De hentes inn i teateret, og skuespillerne gir dem en opplevelse de aldri vil glemme. Deretter flokker skuespillerne seg om sitt publikum og gir dem stående applaus!

Hvorfor raljere med slike hypotetiske tankeeksperimenter? Jo, av én god grunn, nemlig den at i den åndelige virkelighet vi er født inn i, er dette ikke hypotetisk. Det som er naturlig for oss mennesker gjelder ikke på vår Herres arena. Guds kjærlighet manifesterer seg ved at den svake og mislykkede hylles av den største!

Vår Frelser ga avkall på sin herlighet for ”å hylle oss frem” til et evig liv sammen med seg selv. Drivkraften var kjærlighet som lå der som en forløsende kraft, allerede før verden ble til. Tryggheten vår på vandringen ”her nede” er at vår Frelser til enhver tid spiller en aktiv rolle for oss ved å utøve sin allmakt i kjærlighet. Guddommen er aktiv i forhold til oss «vandrere», Han har skapt oss og vet hva vi trenger til enhver tid.

Det er mange som velger å leve uten at de involverer Gud i sine liv. Det blir tilsvarende ”den fortapte sønn” som krevde sin arv, og som ga seg av sted fra faderhuset (Luk 15:12). Noen som lever slik vil møte vanskeligheter og bekymringer. Innerst inne ligger gjerne bevisstheten om at det finnes en ”far” langt der borte, men skam og selvforakt kan lett hindre at man vender seg til ham. Man kan lett tenke, som ”den fortapte sønn” gjorde, at ”faren” – guddommens representant – ble så skuffet over barnet som dro sin vei at han heller konsentrerer seg om dem som valgte å bli i faderhuset. Men vår Far tenker ikke som vi tenker! Han glemmer ikke sitt barn som dro bort. Han speider stadig etter den bortkomne, og i det samme øyeblikk som hun eller han tar en beslutning om å vende hjem, hviler farens kjærlige blikk på barnet: ”Og han stod opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham.” (Luk 15:20). Vår Far har for lengst reist seg opp. Han applauderer sin bortkomne sønn tilbake til faderhuset, gir ham alt det beste som tenkes kan, langt mer enn det som sønnen tenkte var mulig.

For de av oss som befinner seg i vår fars hus, men likevel mer eller mindre strever med vår jordiske tilværelse, er det avgjørende at vi har en venn, en bror, som er medfølende med oss. Og ikke nok med at han er medfølende, han vil til enhver tid tilgi oss alle våre synder – han er vår yppersteprest! I utgangspunktet har han satt seg ned for å hvile etter sitt fullbrakte verk (Heb 10:12), samtidig som han kontinuerlig renser oss fra alle tenkelige og utenkelige synder. Derfor kan vi også hvile!

Noen ganger kan vi likevel bli utsatt for ekstra prøvelser og vanskeligheter som vi føler at vi ikke kan bære. Men Han som var til før alt ble til, vet om alt. Han følger oss med årvåkent blikk til enhver tid. Og best av alt, Han lever seg helt inn i vår situasjon. Han er selv prøvd i alt som vi kan tenkes å bli belastet med. Og fordi Han elsker hver enkelt av oss med en uendelig kjærlighet føler Han tilsvarende stor medlidenhet med oss.

David var inspirert av den hellige Ånd, og beskrev noe av dette. I Salme 34:16 står det: ”Herrens øyne er vendt til de rettferdige, og hans ører til deres rop.”, og i Salme 139:1-3 finner vi: ”Herre, du ransaker meg og kjenner meg. Enten jeg sitter eller står opp, så vet du det. Langt bortefra forstår du min tanke. Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier.”

Også når livet forandrer seg i en spesiell negativ retning følger Jesus nøye med. Stefanus ble inspirert av Ånden og talte til jødene (Apg kap.7). Denne talen kostet ham livet. Stakkars Stefanus, kan vi mennesker tenke, han måtte avslutte sin jordiske tilværelse i dødsangst og usikkerhet. Men hva forteller Guds ord? Stefanus hadde en frelser og venn som fulgte nøye med. Han hadde selv inspirert Stefanus til å tale, og Han lot ikke sin bror i stikken! I sin iver reiste Jesus seg, og stående applauderte Han ved å la sin bror få skue like inn i det himmelske da han mest av alt trengte det: ”Men han var fylt av Den Hellige Ånd og rettet blikket opp mot himmelen. Han så Guds herlighet og Jesus stå ved Guds høyre hånd. Og han sa: Se, jeg ser himmelen åpnet, og Menneskesønnen stå ved Guds høyre hånd!” (Apg 7: 55-56).

Menneskelig applaus uttrykker begeistring, mens guddommelig applaus har kraft til å gi evig liv!