Vi er alle født med en rekke forskjellige behov som det er mer eller mindre avgjørende for oss å få tilfredsstilt. Oppfyllelse av behovet for mat og drikke er bokstavelig talt livsviktig. Det er alltid fascinerende å iaktta et spedbarn, hvordan alt i begynnelsen synes å dreie seg om å få tilfredsstilt sult og tørst. Rytmen er ubønnhørlig: skrike, suge og sove. Andre behov er ikke så åpenbare eller livsviktige, men kan på mange måter likevel være svært avgjørende. Barnepsykiatrien opplever i stadig økende grad at alvorlig svikt i å gi barna aksept og ros lett fører til en negativ utvikling hos barnet. Neglisjerte barn blir fort utrygge, og de kompenserer ikke sjelden med å utvikle en kriminell løpebane. Familieterapeut Jesper Juul skriver om dette i det siste A-magasinet (1.september 2006), og slår fast: ”Følelsen av å ha blitt avvist kan sitte som et sår i sjelen hele livet.” Feedback eller bekreftelse er blitt viktige stikkord for psykologer og psykiatere. Guro Øiestad er psykolog, og har skrevet boken ”Feedback”. Hun slår fast at: ”Dypt inni oss alle roper en liten stemme: Finn meg, aksepter meg, lik meg, ta meg inn i fellesskapet!” Deretter forteller hun om datteren Tuva som elsker å leke gjemsel. Hun gjemmer seg under mammas dyne, men skal ikke finnes direkte. Mor må utvide leteområdet langt utenom den godt synlige bylten i sengen, rope og lete. Til slutt oppdager mor tilsynelatende forundret at det ligger noen under dyna. Hun klemmer datteren som stråler av utløst spenning og lykke. Øiestad konkluderer slik: ”Poenget for Tuva er ikke å gjemme seg så godt som mulig, men å bli funnet!”

I Jeriko stimlet folkemengden seg rundt Jesus, som utvilsomt hadde nok å se på og henge fingrene i. Men hva er det som fanger Jesu interesse? Jo, en kortvokst overtoller som sitter i et morbærtre like ved – Sakkeus blir sett! (Luk 19:1-10). Han blir ikke bare sett, han blir inkludert ved at Jesus inviterer seg hjem til ham – ”for i dag skal jeg bli i ditt hus.” Og Sakkeus får ikke bare møte den han ønsket å bli kjent med, han får et evig liv – ” I dag er frelse blitt dette hus til del.”

Jesu øyne fungerer på en helt annen måte enn våre gjør. Han har sett oss fra mors liv (Esaias 49:1). Han ser oss om vi er langt borte: ”Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham.” (Luk. 15:20). Han ser ikke etter våre syndige handlinger, han vet vi er gjennomsyret av synd. Men han ”ynkes inderlig” over oss og går i døden for oss etter å ha gitt avkall på sin guddommelige status. I kjærlighet vasker han våre føtter. Han aksepterer oss helt uten betingelser og inkluderer oss i sin guddommelige kjærlighet.

Denne ”feedback” eller ”bekreftelse” blir hver enkelt av oss til del ved at vi tror på evangeliets budskap. Men Guro Øiestad slår fast i innledningen av sin bok at vi alle har et grunnleggende menneskelig behov for ”tilknytning og fellesskap”, og videre at: ”Denne boka tar utgangspunkt i at vi ikke kan klare oss uten hverandre. Vi er avhengige av andres bekreftelse og støtte for å bli selvstendige og selvrealiserende individer.”

Som troende er vi alle invitert inn i et fellesskap. Dette fellesskapet har et sosialt element, men det avgjørende er basert på det som skjer på det åndelige plan. Det nye livet hos den enkelte av oss troende bindes sammen i fellesskap ved Ånden ”i kjærlighet” (Kol. 2:2 & Ef. 4:16) til en åndelig enhet som er å ligne med Jesu legeme. Dette skjer ved at vi flettes sammen innunder hverandre i et solid flettverk. Ingen er større enn den andre, og alle akter hverandre minst like høyt som seg selv (Matt. 22:39, Mark 12:31 & Filipp. 2:3). Vi skjønner at dette er snakk om en åndelig dimensjon, noe som vi selv aldri kan prestere – det er Guds kjærlighet som er virksom.

Et legeme er først og fremst en funksjonell enhet der helheten aldri blir sterkere enn det svakeste punkt. I 1.Kor. 12:26 leser vi: ”Om ett lem lider, da lider alle lemmene med. Og om ett lem blir hedret, da gleder alle lemmene seg med.” Ved ”ugreie” et sted i en menneskekropp utløses straks en rekke mekanismer som har som oppgave å begrense skaden og å normalisere. I menigheten blir det på samme måte: Et sukk fra den enkelte bør straks medføre forståelse, omsorg og trøst fra de andre.

Siste delen av verset har vi ofte større problemer med, nemlig det å hedre hverandre. I Romerbrevet 12:10 uttrykkes det helt klart: ”Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!” Dessverre har det sneket seg inn en holdning av falsk beskjedenhet blant oss kristne. Vi takler ikke ros, og vi evner ikke å gi ros. Underforstått – det er Gud som skal ha all ære. For meg er det helt feil å sette dette mot hverandre. Selvsagt tilkommer Gud all ære, men vi er hans barn, og barna må da kunne bli hedret, samt kunne hedre hverandre. Det er ikke de store ordene som gjelder, enkle og velmente påskjønnelser kan være balsam for mange i en travel og vanskelig hverdag!

Livet kan for enhver av oss være hardt og by på vanskeligheter, mange er svake og føler seg utenfor. Jesus inviterer den enkelte av oss inn i varmen idet han aksepterer oss uten betingelser. Som en dobbeltsikring inviteres vi også inn i et lokalt åndelig fellesskap der vi aksepterer og hedrer hverandre fordi Han har tilgitt og akseptert oss!