”I et kinesisk kjøpesenter står en ung mann på utsiden av brogjerdet, klar til å hoppe. Familien er borte, han har ingenting igjen å leve for. En ung kvinne, som selv har forsøkt å ta livet av seg, redder ham med et kyss.”

Episoden kan sees på nettet. Den beskrives i en artikkel i Aftenposten fra oktober i år, med overskriften ”Kinas personlige problem”. Her går det frem at i det kinesiske moderne samfunnet ligger det dårlig til rette for mellommenneskelig kontakt og nærhet. Enkeltmennesket blir ikke sett, individualiteten ofres på kollektivets alter. Resultatet blir at angst, depresjoner og rusmisbruk er sterkt økende blant befolkningen, og opptrer i kjølvannet av ”et emosjonelt sug man knapt kan forestille seg” ifølge psykologiprofessor Siri Gullestad.

Å bli sett av andre mennesker, spesielt når det skjer med et positivt fortegn, kan være avgjørende for utviklingen vår. Aksept og bekreftelse er grunnleggende menneskelige behov. I en spennende artikkel i A-magasinet fra august i år fortelles det om hvordan vitenskapen har påvist at både omsorg og omsorgssvikt ser ut til å kunne påvirke det grunnleggende arvematerialet – genene våre. Det fastslås at genene ikke bare former mennesker, men at også mennesker kan påvirke genenes virkning, såkalt epigenetikk. Det handler om hvordan kroppen vår kan tilpasse bruken av genene i møtet med ulike utfordringer i miljøet.

Barnepsykiatrien opplever i stadig økende grad at alvorlig svikt i å gi barna aksept og ros lett fører til en negativ utvikling hos barnet. Neglisjerte barn blir fort utrygge, og de kompenserer ikke sjelden med å utvikle en kriminell løpebane. Familieterapeut Jesper Juul skriver om dette, og slår fast: ”Følelsen av å ha blitt avvist kan sitte som et sår i sjelen hele livet.”

Guro Øiestad er psykolog, og har skrevet boken ”Feedback”. Hun slår fast at: ”Dypt inni oss alle roper en liten stemme: Finn meg, aksepter meg, lik meg, ta meg inn i fellesskapet!” Deretter forteller hun om datteren Tuva som elsker å leke gjemsel. Hun gjemmer seg under mammas dyne, men skal ikke finnes direkte. Mor må utvide leteområdet langt utenom den godt synlige bylten i sengen, hun må rope og lete. Til slutt oppdager mor tilsynelatende forundret at det ligger noen under dyna. Hun klemmer datteren som stråler av utløst spenning og lykke. Øiestad konkluderer slik: ”Poenget for Tuva er ikke å gjemme seg så godt som mulig, men å bli funnet!”

I Jeriko stimlet folkemengden seg rundt Jesus, som utvilsomt hadde nok å se på og henge fingrene i. Men hva er det som fanger Jesu interesse? Jo, en kortvokst overtoller som sitter i et morbærtre like ved – Sakkeus blir sett! (Luk 19:1-10). Han blir ikke bare sett, han blir inkludert ved at Jesus inviterer seg hjem til ham – ”for i dag skal jeg bli i ditt hus.” Og Sakkeus får ikke bare møte den han ønsket å bli kjent med, han får et evig liv – ” I dag er frelse blitt dette hus til del.”

Sentralt både i julens budskap og i evnen til å se sin neste er kjærlighet! Den er grunnleggende for å kunne se og fange opp medmennesker på en positiv måte, og den er den grunnleggende kraften når Jesus fødes inn i vår verden. Dersom man velger å tro på bibelens budskap skal det ikke så stor fantasi og innlevelsesevne til for å forstå hvilken kjærlighet som lå bak da Guds sønn – i den hensikt å gi oss evig liv – ga avkall på sin himmelske status og lot seg føde inn i vår syndfulle og begredelige verden. Der avsluttet han sitt liv med å bli offer for justismord og ble forhatt av mennesker flest, for så på korset å bli forlatt av sin himmelske Far da han døde. Guds kjærlighet mot oss kulminerer da Faderen reiste ham opp igjen etter at Sønnen var blitt drept for vår skyld og i vårt sted.

Kjell fikk fra tidlig i barndom erfare dette. Han vokste som kjent opp med 3 damer, og var akseptert og bekreftet så det holdt, kjærlighet i bøttevis! Disse damene var forskjellige, også politisk. Bestemor (som han kalte mor) var konservativ, stemte Høyre, og kunne ikke fordra stemmen til Bratteli. Signe (som var moren) var syerske, og stemte Arbeiderpartiet i skjul. Tordis (tante) stemte Kristelig Folkeparti. I Kjells minnebok, der man som regel fikk kvittert med lyrikk som ”rosene er røde, fiolene er blå etc.” skrev Tordis med den fineste skjønnskrift en hilsen som Kjell den gangen ikke alltid var like stolt av, nemlig alle tre versene av ”Kjærlighet fra Gud” – ser i ettertid at hun nok var inne på noe vesentlig. Ellers skal vi skal være forsiktige med å proklamere kjærlighet som utelukkende å være relatert til den kristne tro. Etter den 22. juli valgte det norske folk å besvare terror med kjærlighet, noe som ble lagt merke til og respektert både nasjonalt og internasjonalt.

Ifølge forskerne innen tidligere nevnte epigenetikk står kjærligheten sentralt: ”Kjærlighet er også noe høyst fysisk. Det er lydbølger, lyssignaler, trykk og berøring, og disse signalene oversettes til molekylære merker i kroppen. Meaney og Szyf forsker frem kunnskapen om hvordan berøring stimulerer barns nervesystem, og hvordan dette signalet videreføres inntil det når barnets gener. Slik påvirker omsorg kroppens biologi.” Og videre: ”Morsomsorg regulerer flere hundre gener, sier Meaney.” Forskerne slår også fast at epigenetikken er sterkest i barndommen, men kan endres gjennom hele livet.

Et selvsagt resultat av Jesu handling med oss er glede. I bryllupet i Kana gjorde Jesus vann til vin, og reddet både festen og gleden for de nygifte. Per Arne Dahl reflekterer over dette i en kronikk i Aftenposten, og viser til at Dostojevskij i ”Brødrene Karamasov” berører temaet. Olosja i romanen undrer seg over at en slik frivol ”underfortelling” fikk plass i Det nye testamentet. Han får imidlertid følgende forklaring: ”Den som elsker menneskene må også elske deres glede.” Dahl fastslår at ”Ja, det har vært en bedrøvelig tendens i kirken til å mistenkeliggjøre gleden. Som om gleden nesten bestandig er overfladisk, fetende eller syndig. Som om gleden ikke er verdt å eie.” Han avslutter med at: ”Slik bryllupet i Kana er vår nattverdsfeirings vorspiel, er vår nattverdsfeiring en forsmak på den himmelske bankett der alt skal være glede og fest, uten forbehold.”

Et annet naturlig resultat som burde følge av det glade budskap er trygghet. Vetle Lid Larsen har i en kronikk i Aftenposten (leser vi ikke andre aviser??) beskrevet trygghet på en flott måte: ”Trygghet er et ord det er lett å bruke, men vanskelig å skape. Tryggheten hersker der mennesker blir sett. Der folk inngår i en sosial ramme hvor de blir møtt med respekt og forståelse, hvor de løftes frem fra den grå massen og forvandles fra gruppe til individ. Trygghet er et blikk, et håndtrykk, en villighet til å ofre et prinsipp for menneskelighet.”

Mens de to eldste barnebarna var på ferie på Kreta i sommer, hadde vi de fire minste med oss til et uforglemmelig opphold i Dyreparken ved Kr.sand, der vi også overnattet i selveste Kardemommeby. Det var en flott opplevelse å få erfare Torbjørn Egners og Kaptein Sabeltanns verden ved og gjennom våre barnebarn. Spesielt er vi glade for at Torbjørn Egner var så forutseende at han sørget for å klausulere forbud mot eksperimentelle oppsetninger av sine stykker. Kai Holtan i Byavisa i Moss (vi leser altså andre aviser!) raljerer litt over dette: ”Folk og røvere i Kardemommeby kan dermed ikke omkalfatres til versjoner der tante Sofie blir onkel Sverre, røverne transseksuelle trygdemisbrukere, politimester Bastian kjønnsforsker og trikkefører Syvertsen leder i lokallaget av kastratsangere. Og tårnet til Tobias en minaret.” Videre fastslår han at barna selv ikke foretrekker å bli underholdt av sosialrealisme med skilsmisser, mobbing, klimakrise, incest, voldtekt, forurensning, selvmord og andre muntre saker og ting. Nei ”dumme som de er barna, fryder de seg over både hakkebakkeskoger og sjørøvere, om det så er en kaptein sabeltann i Kjuttaviga eller en rødskjegg i Nesparken, mens de jo heller burde fått seg forelagt somaliske pirater i Adenbukta.”

In conclusion: La oss prøve å bli flinkere til å se hverandre. Vår venn kineseren ble reddet av et overraskende kyss. Nå er det vel ikke noen fasit å gå rundt og kysse hverandre, det ville nok fort bli både tvangspreget og anstrengende(?). Men hva om vi for eksempel gir hverandre litt ros når det ligger til rette for det? Snakke til hverandre mens vi har anledning, og ikke vente til det er for sent. Vakre taler i en begravelse kan i beste fall glede de etterlatte.

Dersom vi likevel kommer til kort vis à vis vår neste, er det en trøst at Jesu øyne fungerer på en helt annen måte enn våre gjør. Han har sett oss fra mors liv (Esaias 49:1). Han ser oss om vi er langt borte: ”Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham.” (Luk. 15:20). Han ser ikke etter våre syndige handlinger, han vet vi er gjennomsyret av synd. Men han ”ynkes inderlig” over oss og går i døden for oss etter å ha gitt avkall på sin guddommelige status. I kjærlighet vasker han våre føtter. Han aksepterer oss helt uten betingelser og inkluderer oss i sin guddommelige kjærlighet.