Sitat: ”Natt til den 10.mai (1945) kom engelskmennene til Lillehammer. Folk strøymde ut i gatene. Mor var ikkje der, mor var i Nylund. Nokre dagar seinare vart ho henta av motstandsfolket. Ho måtte vaske reint etter dei tyske svina på kommunehuset, på Tingberg. Medan ho stod der og vaska veggene, saman med dei andre som hadde gjort seg fortent til slik straff, tenkte ho på den eine som ikkje fordømde henne, han som hadde sagt til henne det sanne ord: Den som er ren, han kaste den første sten.”

Sitatet er hentet fra Edvard Hoems bok ”Mors og fars historie”. Det er en meget lesverdig bok der han skildrer foreldrenes bakgrunn og ekteskap. Han beskriver dem respektfullt og med varme. Morens oppvekst var preget av nøysomme forhold og forsakelse av naturlig ungdomsliv. I 1944, 19 år gammel, møtte hun Paul Wilhelm Schaeper, en tysk anleggsoffiser stasjonert på Lillehammer. Det ble den store kjærligheten, og for første gang i sitt unge liv turte hun å la følelsene styre handlingen. Hun ble gravid, og like etter ble tyskeren forflyttet.

Ovennevnte sitat beskriver noe av den enorme belastningen det var for henne som tyskertøs å måtte lide seg gjennom motstandsfolkets prektighetsøvelser, samtidig som hun i trange kår sitter igjen med sitt kjærlighetsbarn og tusen tanker om hvorfor hun ikke hører noe fra barnefaren. Hoem siterer videre myndighetenes begrunnelse for at man i seiersrusen etter krigen opprettet ”særskilde oppsedingsanstaltar” for tyskertøsene: ”På slike anstalter har myndighetene lovhjemmel for å anbringe de tøsene som det er grunn for myndighetene å ta vare på, både fordi mange av dem kan være generende for sine omgivelser, og fordi de åpenbart trenger å opplæres til å bli bedre mennesker.”

Jeg forstår veldig godt den naturlige harmen nordmenn flest følte for nazister og overløpere av ulike slag etter 5 års krigstilstand. Ikke alle feminine initiativ overfor den tyske hærmakt var like uskyldige. Selv tenkte jeg at jeg gjerne kunne være et tysk mer-eller-mindre kjærlighetsbarn, men min mor har avkreftet det. Det tankevekkende er imidlertid hvor lett det er for oss å sortere all informasjon ut ifra forutinntatte holdninger og oppfatninger. Når et svart-hvitt-bilde blir kopiert tilstrekkelig mange ganger mister det alle nyanser og gråtoner – vi sitter igjen med svart eller hvitt. Vår holdning til svært mange problemstillinger og konflikter baserer seg på ferdigtenkte tanker.

Shabana Rehman skriver i Dagbladet 5.august i år om konflikten i Midtøsten: ”Å sitte og se på disse overgrepene mot menneskeheten, la hatet spre seg over landegrenser, og tillate oss selv å bli en del av det ved å velge side, det er det som er vårt indre barbari.” Enkeltskjebner er alltid mest talende. I Aftenposten 15.november i år ser vi et stort bilde av Abdel, en 3 år gammel gutt – omtrent på alder med vårt barnebarn Emil. Han bor i Rameen på vestbredden, og ser alvorlig inn i kamera med utstående ører og store, brune øyne. Faren er fange i et israelsk fengsel, enten dømt eller i såkalt administrativ forvaring. Abdel får besøke sin far i fengselet, hver gang i en halv time. Reisen til og fra tar ham 18 timer. Farens handling(er) kan ha vært ondsinnet mot staten Israel. Abdel vil før eller siden tenke ”ferdigtenkte tanker” og blir neppe sympatisør med den jødiske staten. Mot slutten av sin kronikk – Israel mitt Israel – blir Shabana Rehman mer løsningsorientert. Hun skriver: ”Når en muslim kan bære en jødes sorg, når en jøde kan feire en muslims glede – det er det som er en seier.”!

Hva har slike alvorlige refleksjoner i et julebrev å gjøre? Burde man ikke heller vektlegge de lystige toner og rasle med reven over isen? Det skal vi nok også gjøre, men vi kan gjerne huske på at fødselsdagsbarnet vi feirer ofret alt, kom til sine egne, men de tok ikke imot ham. Han fordømte ingen, og var svært interessert i alle våre nyanser og gråtoner – i hele mennesket. Han måtte bøte med livet, men ga oss et løfte om et liv etter døden. Det burde medføre ideligen glede – og bare det! Imidlertid er det blitt alt for mye kristendom ut av det glade budskap.

Verst er det når mennesker, som bekjenner sin kristne tro, i ledende posisjoner utøver langt mer dom enn kjærlighet. De visker ut alle gråtoner. A-magasinet 8.september i år forteller i en artikkel om Jack. Han er i dag et oppegående og reflektert menneske på 58 år, men sterkt hemmet av sin ødelagte fortid. Han er tørrlagt alkoholiker på tredje året, og drømmer om penger nok til et småbruk i Nord-Odal. I en kommentar til artikkelen sier professor Knut Aukrust: ”Jack har opplevd hvor farlig kombinasjonen av religion, barmhjertighet og makt kan være.” Familien evnet ikke å ta vare på Jack. Han ble plassert på Narvik Barnehjem. Men han må videre. Som 5-åring – på alder med vårt barnebarn Philip – blir han skilt fra broren Fritjof, den eneste han hadde. Nå har han bare hånden til pleiersken å holde i, på reisen fra Narvik. De skal til Bakkebø Åndssvakehjem i Egersund. Der gir pleiersken ham en klem, og må forlate ham. Året etter forflyttes han igjen, denne gangen til barnehjemmet Waisenhuset i Stavanger, drevet av Bethaniastiftelsen. Her blir han i 7 år, rimelig fort fikk han karakteristikken ”sengevæter” og ”lausunge”. 45 år senere vender han tilbake dit sammen med artikkelforfatterne, peker og forteller: ”Der er kullkjelleren. Dit ble jeg ofte sendt som straff. Jeg havnet mye i hønsehuset også. Men det er revet.” Senere gikk turen til Bastøy Forbedringsanstalt før han dro til sjøs. Mine inntrykk etter å ha lest denne artikkelen er mange, men sterkest virker et bilde av seks år gamle Jack. Han poserer villig for fotografen i fin rutet skjorte, pullover, nikkers, strømper og noe slitte sko. Legger hodet litt på skakke og smiler skjelmsk til fremtiden. Han er lykkelig uvitende om bildets hensikt: ”Studiebilde for sakkyndige”! Det ble tatt like etter ankomst til Bethaniastiftelsens Waisenhus.

Han som ble født for vel 2000 år siden skulle bare ha visst hva som senere ble gjort i hans navn! Arnulf Øverlands budskap er tidløst: ”Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv”.

Med tanke på alt som er skrevet om barnebarn siterer vi to vers fra Jakob Sandes vise:

”Det lyser i stille grender av tindrande ljos i kveld, og tusende barnehender mot himmelen ljosa held. Og glade med song dei helsar sin broder i himmel hall, som kom og vart heimsens frelsar som barn i ein vesal stall.”

Måtte alle barn, med tyske eller norske fedre, med fedre av alle politiske avskygninger, eller med foreldre som ikke evner å ta ansvar, få erfare den samme betingelsesløse kjærligheten som ble født i stallen for over 2000 år siden, og som vi alle ønsker å gi videre, ikke minst til våre barnebarn!