«Hvor mange netter har jeg ikke ligget og vridd meg i angst for døden og dommen. Hvor mange netter har jeg ikke gått inn i en kinosal, om bord i en båt, et tog, et fly, sikker på at nå, nettopp nå, kommer straffen for mitt ukristelige levnet. Jeg gjør det fortsatt. Det er det som er så vanskelig med barnetro; den er vond å bli kvitt.»

Sitatet stammer fra «Mors bok» av Margaret Skjelbred, og i sitatet er det sitt eget voksne liv forfatteren beskriver. Vi har begge nylig lest boken, og den gjorde noe med oss. M. Skjelbred skildrer på en ekte og usminket måte sin oppvekst blant haugianerne i Vestfold på 1950-tallet. Hun tegner et varmt bilde av sine foreldre og søsken, men hun viser oss også til fulle den sterke miljøkontrollen som fant sted blant «de gamle» haugianerne familien tilhørte («de nye» var så liberale at de endog gikk i kirken!). Familien levde under enkle kår på landsbygda utenfor Sandefjord. Hun spør seg selv i begynnelsen av boken: «Leve avsondret fra verdens jammerdal i en liten menighet på hundre mennesker – frelste mennesker som hadde «kommi igjennom» og fått føle Guds sanne nåde, var det det livet dreide seg om for dem?»

Hun var smertelig klar over at «det betydde alt å ha kommet til «sannhets erkjennelse» og ha fått sin kjortel «toet hvit i Lammets blod». Hun forteller at hun som femåring «sitter på en bedehusbenk og dingler med føttene i svarte sandaler, litt for store med ankelreima spent i det innerste hullet, men med tydelige spor etter de større søstrene mine rundt hullene utover på reima. Jeg vil ikke ha den nye lillemartine-kjolen dyppet i blodfatet. Jeg vil ikke toes, jeg vil gå på danseskole og danse som Hilde i hvit ballkjole, eller kanskje rosa, ikke toet, men helt uten pletter likevel. Jeg vil ikke komme til sannhets erkjennelse. Men jeg vil ikke komme til Helvete der det er gråt og tenners gnidsel heller. Jeg er fem år. Jeg glir ned fra den harde trebenken på Sandefjord bedehus og begynner å gråte.»

Skjelbred beskriver med eksempler en rekke mer eller mindre uttalte lover og regler som gjaldt i den sterkt religiøse kulturen med det strenge alvoret hun vokste opp i. Kort hår, permanent og langbukser var selvsagt forbudt for de unge piker. Likevel syndet den unge Margaret en gang, og beskriver lykkefølelsen der hun sprader nedover en øde og asfaltert bygate med knallrøde bukser velvilligst utlånt av kusine Inger.

Radio var så vidt tillatt, men da uten verdslig musikk, Elvis, Pat Boone og Cliff Richard var bare navn man knapt kunne uttale. Ønskekonserten var akseptert såfremt man skrudde av etter at Lage Wedin hadde fremført «Det er makt i de foldede hender». Musevisa ble vurdert, men funnet for lett! Familien gikk rundt juletreet, men moren forlot ringen i protest dersom «Reven rasler over isen» ble avsunget. Å jobbe i butikk der man solgte badedrakter ble ikke akseptert, heller ikke å klippe med saks på søndager, enn si å lese verdslige bøker eller ukeblader. En gang falt Margarets yngre bror ned i brønnen, bare den lyse luggen var å se over vannkanten. Ingen andre enn Margaret var i nærheten, men det tok urimelig lang tid før storesøster gikk på akkord med samvittigheten sin og tok tak i luggen og trakk ham opp – det var synd å lugge!

Inntil konfirmasjonen levde man i en slags tilgivelsens tid, man befant seg i «dåpsnåden». Ved konfirmasjonen måtte man ta et avgjørende og alvorlig valg, og for Guds åsyn love å forsake djevelen, stadfeste sin tro, og love å bli i dåpspakten «inntil siste stund». Unge Margaret visste hva hun måtte gjennom, men ungpikens følelser strittet imot: «Bort! Vekk! Ut! Bort fra bedehusbenkene. Vekk fra alle strenge forbud. Ut i den store, spennende verden som jeg visste så lite om. Visst skulle jeg omvende meg en gang. Men ikke nå! Ikke nå, ikke på lenge ennå!» Margaret gjennomførte konfirmasjonen slik det var forventet av henne. Hun var seg bevisst at hun hadde løyet for Gud: «Nå juger jeg, kjære Gud, omforlatelse, men nå juger jeg!» Hun kunne imidlertid konstatere at «Det falt ikke ild ned fra himmelen og fortærte meg. Uka etter reiste jeg til byen og klippet håret og la ut på den brede vei.»

Helt i slutten av boken reflekterer Skjelbred: «Jeg har ikke greid å trenge inn i troens mysterium, ikke greid å forsone meg med den fordømmende delen av mine foreldres kristenliv. Ikke med Det gamle testamentes hevngjerrige og fordringsfulle Herre heller. Men etter måneder i opprørthet og raseri har jeg falt til ro og kanskje oppnådd en slags våpenhvile, en «fred med Gud» likevel?».

Hvorfor spandere en hel side i en julehilsen på en bok vi begge har lest, men som neppe blir en bestselger? Jo, fordi boken sier mye om julens budskap, evangeliet, og dets vanskelig og trange kår blant oss mennesker, som helst vil ha regien selv når evangeliet skal presenteres. Tidsaspektet i Skjelbreds bok er tilsvarende den tiden vi selv vokste opp i. Og selv om de «evangeliske» miljøkravene i 50-årene stort sett ikke gjelder i dag, kan vi bare nevne alkohol, samboerskap og seksuell legning som stikkord for en endeløs debatt om form og skikk. Vi er begge takknemlige fordi vi har hatt det veldig fritt i vår oppvekst, men med foresatte som ikke skjulte sin kristne tro. Vi setter også pris på at våre barn gir oss tilbakemeldinger om at de er takknemlige for den friheten som de har hatt i sin oppvekst. Mange mennesker har vokset opp under mer eller mindre lignende forhold som M. Skjelbred, og har kommet ulikt ut av det. Levi Fragell, tidligere leder i Human-Etisk Forbund, var i unge år vekkelsespredikant i pinsebevegelsen. Han har utgitt en selvbiografi Vi som elsket Jesus. Han hevder at «Får man mistanke om seksuelt misbruk av barn, settes det i gang et svært apparat. Når et barn blir religiøst misbrukt, er det ingen som gjør noe.» I boken har han viet et eget kapittel til Anders Torp, sønn av den kristenkonservative pastoren Jan-Åge Torp innen trosbevegelsen. Anders har nå brutt fullstendig med faren og miljøet han vokste opp i. Han beskriver et miljø med sterke krav. Han husker hvordan han som barn etter et møte lå foran ved scenen og gråt og skalv fordi han følte at han ikke hadde gjort nok for å få klassekameratene til å gjøre Jesus til herre i sitt liv. Fem år gammel gikk han rundt og spurte folk om de trodde på Jesus da Seierskirken evangeliserte på gaten. 12 år gammel var han med på å dramatisere Jesus og Satan som sloss, med kostymer og musikk, for å vekke folks oppmerksomhet i Oslo sentrum. Da han ble tenåring fryktet Anders Torp tre ting: 1) Helvete. 2) At Jesus ikke ville ta ham med til himmelen hvis han plutselig skulle komme tilbake. 3) Faren sin. Som pastorsønn skulle han være «en åndelig kriger». Han ble besatt av å leve i renhet. Dersom han så en plakat med en undertøysmodell måtte han umiddelbart snu blikket bort. 13 år gammel innledet han sin første treukers-faste, samtidig ble hans egne demoner drevet ut for første gang, og det gjentok seg utallige ganger senere. Midt på natten kunne han våkne kaldsvettende, livredd og andpusten, etter å ha drømt om at demoner prøver å dra ham ut av sengen og ned i helvete. Hvordan kan et i utgangspunktet så radikalt og godt budskap som evangeliet er, føre så mye dritt med seg?? Kan det være fordi vi som mennesker ikke makter å ta i mot budskapet om frelse uforbeholdent, frelsen som er gitt oss uten noen form for betingelser? Vi føler at vi må yte noe selv, og velger derfor å pakke det inn i den innpakningen vi synes passer best. For noen er fravær av langbukser hos kvinnen noe som gjør gaven mer lekker, for andre er det faste og demonutdrivelse som gjør at man blir mer verdig til å åpne pakken. Noen ganger er innpakningen så stor at man aldri blir ferdig med å pakke opp. Sannelig må innholdet i pakken ha en guddommelig kraft når den opp gjennom årene har fått så mye menneskelig besudlet innpakning, og likevel overlever!

Allerede da Jesus vandret på denne syndige jord kunne hans gave til menneskene være vanskelig å få øye på. Fariseerne og de skriftlærde var de som burde ha best forutsetning for å gjenkjenne ham som Frelseren, men de bommet fullstendig. De ventet på en menneskelig konge. En mann som skulle fødes herskapelig, gjerne nær tempelet i Jerusalem. Og som skulle bevege seg omkring i Israel på første klasse, ha gullkort, og sitte i loungen med forfriskninger mens han ventet på neste kamelkaravane. I stedet beveget han seg på egne ben sammen med mennesker i lavstatusgruppen, syndere og tollere, uten å ha et sted «å helle sitt hode til». Men han syntes så inderlig synd på menneskene at han helbredet dem. Og tilga dem deres synd. Evangeliets originalgave er uten innpakning. Den er ekte, tidløs og er gitt oss uten forbehold. Den rommer ekte glede og fred, vi kan bare lene oss tilbake og la det synke inn i oss. Vi har i julebrev tidligere (2008 for dem av dere som vil sjekke) sitert Olav H. Hauges vakre dikt om draumen. Kanskje den teksten kan gi oss et visst perspektiv menneskelig sett på opplevelsen ved å ta imot evangeliets gave: ”Det er den draumen me ber på, at noko vedunderleg skal skje,at det må skje-, at tidi skal opna seg, at hjarta skal opna seg, at dører skal opna seg, at berget skal opna seg, at kjeldor skal springa-, at draumen skal opna seg, at me ei morgonstund skal glida inn på ein våg me ikkje har visst um.”

Vi har sett tre filmer som alle på en fin måte synliggjør forskjellen mellom det prektige og det ekte, og der sistnevnte vinner og stiller førstnevnte til skue som det tapende element. Tradisjonen sprenges av noe nytt som tilføres, der ekte glede er et nøkkelord. Filmene er «Babettes gjestebud», «Sjokolade» og «Så som i himmelen». Få med dere dem om dere ikke har sett dem! Ved å memorere noe av handlingen her er det som man hører Kine Hellebust synge «Det handler om å leve…» - en flott sang!

Vi avslutter med en hilsen vi fikk fra vår gode venninne Karen i Danmark i et tidligere julebrev: Gem din fortid under Guds barmhjertighet, Lev din nutid under Guds kærlighed Og gå så ind i fremtiden under Guds Forsyn!