Han ser mot oss, men uten å se oss. Han takler smerten han bærer ved å bite seg i underleppen. Blikket hans er tomt, preget av håpløshet og resignasjon. Bildet av Christoffer har vi sett flere ganger i avisene de siste par årene. Kanskje er det et skolebilde. Han døde ikke så lenge etter at bildet ble tatt etter systematisk mishandling av stefaren over tid – han rakk aldri å fylle ni år. Han hadde et 17cm langt brudd i skallen da han døde (for mer info, google: Christoffer, mishandlet).

Hvorfor er dette relevant i et julebrev? Jo fordi kreftene som brøt ned og til slutt drepte Christoffer setter julens budskap i relieff: Grunnkreftene i verden – kjærligheten og egoismen – avsløres som diametrale motsetninger.

Vi kan tro på bibelens fortelling om at Guds sønn var villig til å la seg føde inn i en jordisk sammenheng som var dominert av menneskets ego-sentrerte krefter med tilhørende ondskap, eller vi kan la være. Velger vi å tro på dette, og at det førte til at den enkelte av oss tilbys en tilværelse med og i det himmelske, må vi uvegerlig måtte erkjenne at det ligger en uendelig og guddommelig kjærlighet til grunn for en slik frelseshandling.

Christoffer var uskyldig og forsvarsløs, ble sviktet av alle, og til slutt drept av en stefars helt uforståelige ondskap. Jesu sviktet ikke de svake, fattige og elendige. Øynene hans utstrålte empati, og de fokuserte på helt andre mennesker enn dem de fleste bryr seg om, han konsentrerte seg om dem som hadde det vondt. Han så den syke ved Betesda dam, og gjorde ham frisk. Han så Sakkeus oppe i treet, og gikk på besøk til ham. Kjærligheten er den grunnleggende kraften i Guds handling med oss mennesker. Den er også grunnleggende for at vi mennesker skal komme best ut av det med hverandre. Biskop Erling J. Pettersen skriver i bladet Asfalt at han gjerne vil være en gatebiskop, og konstaterer at ”Man ser gang etter gang at det er ingen forskjell på folk. Alle har samme grunnbehov: Å bli sett og å bli verdsatt, uansett hvilken situasjon man er i.”

P.A.Dahl skriver i en av sine søndagskronikker i Aftenposten om hvor vanskelig det er å være andre til hjelp når det trengs, fordi våre overbookede liv ikke viker. Han sier at ”Det er noe som er viktigere enn mitt. Det er ditt. Det er vårt. Det er noe som er mer avgjørende enn våre fylte hender. Det er å slippe det vi har i hendene for å ta et godt tak i hverandres never.” Det er ikke alltid at vår streben etter egen tilfredsstillelse er kongruent med lykke. Den samme Dahl har uttalt at ”Dersom vi alltid gjør det vi har lyst til, har vi snart ikke lyst til det vi gjør.”. Han siterer Kierkegaard: ”Hvis lykken bliver et mål i seg selv, opphører den at være lykke”.

Vi her på Stranda kan ikke skryte på oss noen spesiell diakonal livsførsel, noen av dem vi hjelper og gleder må endog betale for seg! Men vi kan i det minste føle empati med enkeltskjebner, og glede oss over alle som ”tvinges” av Guds kjærlighet til gode gjerninger.

I Japan angis antall selvmord å være rundt 30.000 i året. På et sted som kalles Tojinbo, der klippene stuper i havet, er det mange ulykkelige som hopper. Her kan man møte ”Onkel Vent-litt”. Det er en pensjonert politimann som søker kontakt og samtaler med selvmordskandidatene. Han har sett mange dø, men har reddet enda flere!

Det er ikke utenkelig at Mesteren selv ville ha engasjert seg blant narkomane og i fengslene dersom han hadde levd i dag. I hvert fall sender han nå mennesker dit. I fengselet Kumla i Sverige har fader Truls etablert en virksomhet han ser på som et fengselskloster. Her får fanger som ønsker det sjelesorg og fellesskap i et eget kapell, og Fader Truls prøver å bygge dem opp så godt han kan. Gøran hadde lang fartstid som stoffmisbruker, etter at han var kastet ut hjemmefra i 10 års alder. Nå sitter han inne på livstid etter at han drepte morens samboer. Han svarte på en meditasjonsoppgave om hva han ville ha tenkt dersom han snart skulle dø: ”Det første jeg tenker om å dø er at endelig får jeg komme hjem. For da jeg ble født, døde jeg, så det skal bli godt å få bli levende igjen. Jeg har elsket alle dufter og smaker som har vært av det gode.” Han forteller også: ”Nå vet jeg at jeg er verd akkurat like mye som alle andre.” Det var det Christoffer aldri fikk erfare!

Erik Hillestad i Kirkelig Kulturverksted har tatt med seg Henning Kvitnes og dirigent Charlotte Fongen inn i det tidligere kirkerommet i Oslo Kretsfengsel og laget et studio, der de produserte juleplata Bortkomne julestjerner. Det er 7 mannlige innsatte julestjerner som med slitne stemmer synger sammen med Kvitnes. Hillestad uttaler: ”Ideen bak er dels at julebudskapet er omfattet med så mye idyll og sødme. Det er vel og bra, men når det blir rendyrket kan det bli for mye av det gode. Juleevangeliet handler om en barsk virkelighet. Derfor er det spennende å trekke hele budskapet inn i en annen barsk virkelighet som gir assosiasjoner til hjemløshet og separasjon, akkurat som den hellige familie.” En av sangerne, Erland, sier at sangen gir en mening for ham. ”Det finnes mye mer enn det vi vet. Det er heftig, liksom. Jeg merker det når vi synger om Gud og Jesus, helt klart. Av og til når vi synger, blir jeg nesten på gråten. Det er fint i sjela, liksom. Jeg er litt stolt.”

Jesus forteller klart i Matteus-evangeliet at: ”Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.”

I (sviger)mors begravelse gikk Philip sammen med farmoren bak kisten på vei mot graven. Han ser på henne og sier: Jeg gruer meg til du skal dø farmor! Ellers har barn et pragmatisk forhold til døden når avdøde ikke har vært så tungt inne i deres unge liv. Da kisten med oldemor ble senket helt ned i graven sier Emil til fetteren Philip: Der forsvant hun! Det er mulig at følgende svar på en kristendomsprøve er sann, avklarende er den i hvert fall: ”Det er presten som bestemmer når vi skal graves ned. Han sender noen på gamlehjem, og så graver han ned dem som blir til overs.”

Å bli minnet om døden kan være nyttig og verdifullt. Per Fugelli, samfunnsmedisiner med mer, er nylig behandlet for en alvorlig kreftsykdom, og vet ikke om han er blitt helt frisk. Han har ved å se døden i ”kvitauget” oppdaget livets farger med fornyet styrke. Barnebarna har vært en styrke for ham i denne tiden, og han skriver: ”Vi er i Bergen for å besøke tre gode grunner til å leve: Barnebarna Rebecca, Diego og Per. Jeg har fortalt dem om sykdommen kreft. Om kuler i tarm og lunge som legene forsøker å ta bort med kniv eller medisiner. At det kan gå bra med bestefar, men at han også kan dø. Helgen i Bergen gikk sin muntre og vante gang. Men litt oftere enn ellers smyger Rebecca sin hånd seg inn i min. Og bare ett sekund lenger ser hun på meg med helbredende øyne. De inneholder kjærlighet, en anelse angst og en magnet: Et ønske om å holde meg fast. Det er stråleterapi!”

Vi avslutter med diktet Hentet av Johann Grip: Barn har en egen måte å bruke språket på. I barnehagen der sønnen min går blir de for eksempel ”henta”. Sunniva, du er henta! roper de når for eksempel Sunniva blir hentet, og Sunniva slipper det hun har i hendene, løper hvinende nedover skråningen rett i armene på den som står ved porten og er kommet for å hente. Når også jeg en gang får øye på at noen står i porten og skal hente meg, da håper jeg at det vil skje nøyaktig slik.

Den første Mesteren henta til seg var en kriminell, en røver på korset ved siden av. Christoffer ble henta selv om han trolig ikke gikk på søndagsskolen. Odd Børretzen kan også bli henta der han står og misunner tomgodset med pantelapper på, og deres ferd inn i evigheten. Nylig kom Jesus på delt tredjeplass sammen med julenissen hva gjaldt merkevarer vi forbinder med julen. Men verken Gilde eller Cola står ved porten og henter oss, der står Han med klart lenger fartstid – fra evighet og til evighet!