Jeg var nylig i Kina for første gang. Kineserne er opptatt av og tilstreber fred og harmoni. For eksempel er betydningen av ordet ”politi” på kinesisk ”offentlig fred”. ”Yin” og ”yang” er motpoler som må bevisstgjøres for at det kan skapes en perfekt balanse i kroppen. Kineserne dyrker mange slags avspenningsøvelser, gjerne i offentlighet. Og det største ønsket for svært mange kinesere er på ett eller annet tidspunkt i livet å kunne besøke ”Den himmelske freds plass” – et gedigent område sentralt i Beijing, med plass til opptil én million mennesker. Nærmere ”den store freden” kommer man ikke.

Betingelsen for at det kan skapes fred er som regel at to stridende parter har ”kommet til enighet”. Ofte skjer dette ved at den ene parten har seiret over den andre. Ved Jesu død på korset fant universets mest avgjørende seier sted, utkjempet én gang for alle. Esaias forutså dette og kalte seierherren ved sitt rette navn: ”fredsfyrste” (Esaias 9:6). En ”himmelsk hærskare” stadfestet at Jesu fødsel skapte fred: ” …og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.” (Luk 2:14).

Hva består så denne freden i? Det basale og viktigste er at det er skapt fred mellom det gamle ”dødens legeme” (Rom 7:24) og ”det nye mennesket” (Ef 4:24 & Kol. 3:10). Ved at ”dødens legeme” ble benådet, kan det fungere sammen med det nyskapte åndelige elementet vi fikk ved gjenfødelsen. I Ef 2:14-16 står det: ”For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet.”

Fred og hvile er ord med svært beslektet betydning. I freden som følger endt strid kan vi hvile. Jesus selv inviterer oss inn til sin hvile: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!” (Matt 11:28). Dessverre har vi ikke alltid så lett for å benytte oss av den hvilen vi er kalt til, vi velger bevisst eller ubevisst å pålegge oss ekstra byrder. En klassisk historie som illustrerer dette er mannen som gikk langs veien med en tung ryggsekk. Han fikk skyss av en forbipasserende med lastebil fordi sjåføren syntes synd på ham som bar så tungt. Men vel fremme viste det seg at han slett ikke hadde tatt av seg ryggsekken mens han satt på lasteplanet! Marta prioriterte feil idet hun valgte ”å prestere” i stedet for å sette seg ned ved Mesterens føtter: ”Men Herren svarte og sa til henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, som ikke skal bli tatt fra henne.” (Luk 10:41-42).

Den enkelte av oss er kalt til hvile og fred. I det åndelige fellesskapet i den lokale menigheten vil dette forsterkes til en høyere dimensjon idet Ånden er virksom ikke bare i oss, men også mellom oss. Ånden gir oss sine gaver til fellesskapets oppbyggelse, og dens frukter vil utvikle seg, alt mens Guds kjærlighet binder oss sammen. ”Men Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet.” (Gal 5:22). ”Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.” (Ef 4:16).

Hva skal så den enkelte menighet gjøre, og hva skal vi la være å gjøre? Vi må legge til rette slik at samlingene våre først og fremst fremelsker den enkeltes medvirkning. Jeg er overbevist om at svært mange av oss har latente nådegaver som ikke kommer til sin rett fordi de ikke gis mulighet eller oppmuntring. Og selvsagt må vi også fremelske lære-gaven, som i utgangspunktet må være sentral i forhold til menighetens oppbyggelse og vekst, slik at vi får malt for våre øyne et bilde av det vi som lokalmenighet skal utgjøre.

Vi må være på vakt mot forkynnelse som bare skaper dårlig samvittighet, og som ikke fører oss ikke videre fremover. Og spesielt må vi ikke som enkeltkristne bli pålagt å stride mot satan. Vi utgjør sammen Jesu legeme, som én gang for alle har overvunnet satan! Vi må stole på at Herren gjør sitt verk gjennom oss og mellom oss – Han skal stride, vi skal hvile i Hans seier.

All virksomhet i menigheten må være en funksjon av det sentrale åndelige fellesskapet som finner sted når alle kommer sammen til samme tid og på samme sted, og som etter hvert utvikler seg til ”manns modenhet” (Ef 4:13). Vi kan aldri oppnå dette ved å organisere oss fra perifere aktiviteter inn mot sentrum – kraftlinjene går motsatt! Det er aldri latskap å ”sitte ved Jesu føtter”!

Guds fred er ikke en vag og diffus romantisk forestilling om noe positivt. Den er kraftig og virkningsfull: ”Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus.” (Filip 4:7)

”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerte forferdes, frykt ikke!” (Johs 14:27)

”Guds rike består jo ikke i mat og drikke, men i rettferdighet og fred og glede i Den Hellige Ånd.” (Rom 14:17).

Måtte enhver lokal menighet fungere som ”den himmelske freds plass”! .