Først i år blir det en lang sacral innledning basert på ideen om at julebrevet er det best egnede medium til å reflektere det man er opptatt av. Vi håper at de av dere som er teologisk skolert ser i miskunnhet til oss arme lek-teologer i det ”alminnelige presteskap”.

Sacralt: TRADISJON er noe det er naturlig å knytte til jul og julefeiring. Hvis noe i denne verden er forutsigbart så er det alt som har med julen å gjøre. Men vender vi fokus bakover i tid finner vi snart at det som i vår bevissthet bærer preg av uforanderlighet utvilsomt har forandret seg både én og flere ganger. Filosof og førsteamanuensis Lars Fr. Svendsen reflekterte over disse forholdene i Aftenposten nylig. Her slår han bl.a. fast at julen her langt i nord egentlig var en feiring for å markere at solen ville vende tilbake etter vintersolhverv. Og til dem som klager over at julen i dag er i ferd med å tape sitt egentlige budskap understreker Svendsen at dersom en viking slutter seg til et slikt klagekor ville han eller hun med rette kunne anføre at ”alt dette pratet om Kristus” også tar oppmerksomheten bort fra ”julens egentlige budskap”. Det kan også være betimelig å minne om at skikken med å flytte trær inn i huset til jul dukket opp i Norge rundt 1820, omtrent samtidig med at det ble vanlig å gi hverandre innpakkede julegaver.

Dette viser så langt vi kan forstå at tradisjonen ikke besitter en slik uforanderlighet som vi umiddelbart tenker oss, samt at de to elementene tradisjon og utvikling virker parallelt gjennom historien, med stort sett motsatt fortegn. Et godt eksempel i så henseende er oppfatningen om at jorden var flat. På den aktuelle tiden var dette en dominant tradisjonell tankegang, som utvilsom var et hinder for at nytenkning fant sted. Ikke desto mindre var det et tidsspørsmål før modige vitenskapelige anstrengelser førte til at myten om den flate moder jord sprakk – nå er den som kjent for lengst blitt rund.

Tradisjon blir vel derfor noe som i det lange løp er foranderlig, men som på kort sikt ivaretar våre naturlige interesser, dypt forankret i menneskesinnet, ved at vi alle mer eller mindre bevisst søker både trygghet og forutsigbarhet i livene våre. I en slik sammenheng vil som regel våre egne interesser komme i fokus, noe som derved nødvendigvis motarbeider det meste som har med Guds rike å gjøre. Jesusbarnet, som vi i julen fokuserer på fra alle innfallsvinkler, led etter noen tiår døden på grunn av at tradisjonell tenkemåte gjennom århundrer fra Moses’ tid hadde forvrengt jødefolkets tankegang og gudsoppfattelse fra å dreie seg om det å leve med Herren, til et liv i bokstavtrelldom. Det utvalgte folk demonstrerte gang på gang sin manglende evne og vilje til å vandre med Herren, idet de frembragte sine argumenter ved stadig å gå dypere inn i lovens mangehånde detaljerte forskrifter med et stadig mer snevert utgangspunkt. Fariséerne og de skriftlærde var derved i god menneskelig tro da de oppfordret til justismord av Jesus – de hadde fullstendig mistet perspektivet gjennom årenes løp.

Barnet i krybben vokste opp. Han ble ingen hersker, ingen agitator, han flyktet fra mengden. Kom vel neppe med verken pekefinger eller formaninger (i motsetning til sine såkalte etterfølgere). Det han sa og gjorde bar preg av at han ønsket å formidle sin ubetingede kjærlighet, og gi folket et nytt perspektiv ved bl.a. å flytte fokus til sin Far og det guddommelige. Han trivdes blant ”syndere og tollere”, hadde stor medlidenhet med det enkelte mennesket og dets ulike skrøpeligheter, og skapte glede og fred rundt seg idet han fortalte at loven var til for menneskets skyld, og ikke omvendt. Men i de skriftlærdes øyne var han en rebell, og slett ikke den de ventet på ut fra sin tradisjon. Hele Jesu liv og virke bar preg av at han til enhver tid var på kant med datidens religiøse intelligensia.

De første kristne hadde ingen problemer med å forstå og å praktisere Jesu radikale budskap. De var ofte samlet i hjemmene, gjerne rundt et måltid. Så mintes de sin Frelser og det han hadde gjort for dem bl.a. ved å bryte brødet og å drikke vinen – uten å gå omveien om symbolvare. De kort sagt gledet seg sammen og nøt friheten! Men så – i begynnelsen umerkelig – blir tradisjonell tenking og praksis igjen dominerende. Den opprinnelige friheten de fungerte i ble gradvis og umerkelig borte. Kristendommen ble formalisert og organisert, menneskelig makt fikk infiltrere den kristne arena, stat og kirke ble ett. Og opp gjennom årene, ikke minst i middelalderen, er det enorme og grusomme overgrep som finner sted mot enkeltmennesker i kristendommens navn. At den kristne tro i det hele tatt likevel overlever står for oss som et avgjørende bevis for at den ikke er basert på menneskelige kvaliteter.

Hvordan fungerer så det hele i dag? Lever de kristne sitt liv, og keiseren sitt? Dessverre er det ikke så enkelt. Premissleverandør for den kristne dagsorden er utvilsomt fortsatt keiseren, så lenge vi har en statskirke – noe annet ville være svært bemerkelsesverdig. Kirkens og statens arena er den samme, og maktfordelingen går uvegerlig i keiserens favør. Ovenikjøpet har vi et politisk parti med en umulig blanding av keiserens og Herrens interesser. I stedet for å kunne konsentrere seg om det vesentlige, nemlig Guds gave til oss i Kristus, tvinges vi til enhver tid til å ta stilling til de profane, dagsaktuelle favoritt-temaer, hvor for tiden seksualitet og samlivsform står høyest i kurs.

Mossik og jeg tilhører ikke statskirken. Vår del av kristenheten ynder å kalle seg ”fri” i ulike sammenhenger. Men hva er det egentlig som skiller? Vi ”frie” er også for lengst blitt en funksjon av det tradisjonelle, kirkelige ”møte-mønsteret”. Benkeradene våre tillater kun den enkelte å bli sett i nakken. Talerstolen domineres av få personer. Brødsbrytelsen er blitt en symbolsk seremoni. Og på dagsorden dominerer fortsatt samlivsform over personlig engasjement og kvalitet. Vi er blitt slaver av tradisjonen. Tradisjonen binder – kun Sannheten frigjør!

Vårt råd til oss alle er: Bli tradisjonens herre, ikke dens slave. Julen kan lett bli et pliktløp med gaveinflasjon og rituell glede. Måtte vi midt i dette sirkuset også klare å gi hverandre ubetinget glede ved å gi litt av oss selv.