Ditt sinn monne flyve så vide omkring,

det er som du glemmer de nære ting,

Det er som du aldri en time har fred,

du lengter bestandig et annet sted.

Du syns dine dager er usle og grå,

hva er det du søker, hva venter du på?

Når aldri du unner deg rast eller ro,

kan ingenting vokse og intet gro.

Gå inn i din stue, hvor liten den er,

så rommer den noe ditt hjerte har kjær.

På ropet i skogen skal ingen få svar,

finn veien tilbake til det du har.

Den lykken du søker bak blånende fjell,

kan hende du alltid har eiet den selv.

Du skal ikke jage i hvileløs ring,

men lær deg å elske de nære ting.

For de av oss som har noen år på baken (virker nå mest som at årene setter seg på magen – Kjell snakker for seg) hører vi Kurt Foss og Reidar Bøe synge denne enkle melodien med en tekst av Arne Paasche Aasen. Den maner til refleksjon, hva driver vi egentlig med? (som Kjell gjerne tenker når han legger inn silikonproteser). I disse dager går vi to gamle daglig inn i vår lille stue, som vi nå setter i stand i Fjellveien, der vi skal bo fra nyttår og inntil videre. Klinikken er flyttet fra Fjellveien til Prinsensgate i Moss. Der skal Kjell jobbe videre med nye medarbeidere idet Mossik gir seg. Hun har bokstavelig talt gitt alt i forkant: planlagt og administrert flyttingen, kjøpt og skrudd IKEA-møbler sammen med etterfølger Tone, som hun har lært opp i alt fra regnskap, pasientbehandling fra A-Å, vareflyt, assistanse på operasjonsstuen, tilbereding av lunch mm. Mossik er derfor rimelig tømt for krefter for tiden, og skulle nok ønske at hun kunne plugge inn ekstra energi i form av strøm, slik vår nye Plug-in-hybrid-bil kan.

Før Jesus ble født ventet jødene på en frelser som skulle bli deres store leder og redde dem ut fra andre nasjoners innblanding, og gi Israel selvstendighet og høy status. De maktet ikke å se verdien av ham som ble født i den lille stuen, stallen. Det var for usselt og grått, for nært. De ønsket å finne noe større bak blånende fjell, og venter fortsatt.

I dag leter mange mennesker etter ro og fred, et holdepunkt i livet. Religionene er tilbydere i markedet, men stiller mer eller mindre krav og betingelser før den endelige løsningen er et faktum – dessverre er mange kristne intet unntak. Prest Synniva Gylver bruker begrepet «svart belte i kristendom» mot denne ukulturen. Per Arne Dahl mener at mange forakter begrepet «Hellig jul» fordi de har brent seg på skinnhellighet og dobbeltmoral.

Men Jesus byr på seg selv, helt uten betingelser. Da han ved et justismord ble tatt av dage med datidens verste henrettelsesmetode, var det en «medfange» – som hang på korset ved siden av ham – som senset det Jesus representerte. Han var ydmyk, og det eneste han ba om var at Jesus skulle tenke på ham når han kom til sitt rike (Lukas 23, 42-43). Han skjønte at løsningen hans bokstavelig talt var veldig nær, og i stedet for «å rope i skogen» henvendte han seg direkte til Jesus, og fant veien tilbake. Han fikk en stor gave, uten porto eller kø på postkontoret, og helt uten betingelser. Vi antar at gavens innhold langt oversteg forventningene han måtte ha. Den samme gaven får vi også få dersom vi ber om den, helt uavhengig av postens åpningstider.

Et avgjørende element i julebudskapet er kjærlighet, som virker på tvers av alle menneskelig begrensede forestillinger og holdninger, og som ofte viser seg ekstra sterkt i vanskelige tider og situasjoner. Vi har siste verdenskrig i tankene, og har bl.a. Edvard Hoems Mors og fars historie samt Anne Karin Elstads Julie ferskt i minnet.

Vi fikk nylig en julehilsen fra tidligere redaktør i vår lokalavis (Ekholtbladet), Ragnar E. Kristiansen. Han skriver bl.a. om juleaften i 1945 da han var 12 år, og skulle i Sandvikskirken i Bergen sammen med broren – faren var på arbeid og moren var dagsventende. Kirken var ikke klar da de kom, så folk ble stående i klynger utenfor og vente. Blant de andre som ventet var det et ektepar som hadde mistet sin eneste sønn under krigen, ved landgangen på Walchern i Holland. Faren var en meget populær politimann som alle i strøket hadde den største respekt og beundring for. Der var også et ektepar med 3 barn. Han var strøkets største «svartebørshai», og hadde skaffet folk alt det de kunne ønske seg under krigen, til blodpriser, og tjent seg rik på det. At han hadde samarbeidet med tyskerne plaget ham ikke nevneverdig. Han var den som viftet sterkest med det norske flagget under frigjøringsdagene. Han var heller ikke i tvil om at han var en ekte Jøssing, og hadde vunnet krigen. Kristiansen forteller: «Plutselig ble det helt stille, og alle snudde seg og så i samme retning. Årsaken var at en enke som hadde mistet sin sønn som frontsoldat på Østfronten kom og stilte seg bakerst i køen som skulle inn i kirken. Alle ble oppmerksomme på situasjonen, noen ble glade fordi de syntes synd på den enslige moren som hadde mistet alt i livet, noen ble rasende: «Hvordan kan hun tillate seg å komme her i kirken med en sønn som kjempet med tyskerne under krigen. Riktignok ble han drept, men likevel?» Stemningen var litt trykket. Så skjer det, hustruen til politimannen, hun som også hadde mistet sin eneste sønn i likhet med enken, gikk plutselig bort til henne og omfavnet henne. Det gikk et gisp fra forsamlingen. Noen var rørt, noen fikk sjokk, og noen ble rasende – blant annet svartebørshaien. Han slapp taket i sin hustru og beveget seg resolutt mot de to damene, sikkert i den hensikt å få slutt på dette uvesenet. Da var det at politimannen steg fram. 190cm høy, veltrimmet og elegant. Han reiste seg som en vegg framfor svartebørshaien, som slukøret forsto at slaget var tapt. To kvinner som begge hadde mistet sin eneste sønn møtte hverandre i sin fortvilelse. Svartebørshaien ble satt på plass av vår populære politimann. Noen av tilskuerne fikk muligens et litt annet syn på rett og galt i en krig. Selv oppdaget jeg ikke alle nyansene i episoden den gangen, men i dag ser jeg det hele som en julaften med et helt spesielt innhold og budskap. Noen tok ansvar og viste medmenneskelighet og empati. Medmenneskeligheten seiret over hat, umenneskelighet og dumhet.»

I høst var vi på tur med Aktive Fredsreiser til Berlin i anledning 25-årsjubileet for Berlinmurens fall. En veldig lærerik reise med grunnlag for refleksjoner, og sosialt hyggelig da vi var mye sammen i en mindre gruppe som kjente hverandre godt. Kjell insisterer på at det nevnes at han sammen med flere andre var «ballongfadder» og hadde rød jakke! Vi var med på en utflukt til Sachsenhausen, som i motsetning til de rene utryddelsesleirene var hovedadministrasjon og arbeidsleir. Men i sannhet førte selv denne arbeidsleiren til en uendelighet av tortur og død. Det tankevekkende er at denne systematiske ondskapen speilvendes etter krigen da en av krigens seierherrer – Stalin – inntar Sachsenhausen og bruker stedet som oppbevaring av de som ikke passer inn i hans kommunistdiktatur. Vi fortelles bl.a. historien om en skolepike som tuklet med et bilde av Stalin, og fikk flere års opphold i Sachsenhausen som straff!

Barns verdi og rettigheter har blitt aktualisert i den siste tiden. Taliban har nylig meiet ned 132 av dem – et utall drømmer ble knust. Våre 8 barnebarn har og vil få sine drømmer, dessverre lever vi ikke lenge nok til å følge med i alle drømmenes skjebne. Nobelprisvinner Kailash Satyarthi fremsto som en varm person. Han fortalte bl.a. om en ung colombiansk mor han traff en gang. Hun levde på gaten, hadde vært utsatt for menneskehandel, slaveri og voldtekt. Hun sa til ham: «Jeg har aldri hatt en drøm, kan mitt barn få en?» Satyarthi hevder at det neppe finnes et større overgrep mot et barn enn å handle slik at man fratar det dets fremtidsdrømmer. Vi må vise barna medlidenhet, globalisere medlidenheten – taushet og likegyldighet er drepende motsatser til empati.

Malala undret seg i sitt Nobelforedrag over noe som den voksne verden synes å forstå, men som barn ikke skjønner: «Hvordan kan det ha seg at store nasjonene er så sterke til å skape krig, men så svake til å skape fred? Hvorfor er det så lett å gi bort våpen men så vanskelig å gi bort bøker?»

Et medieskapt ord vi gjerne skulle være foruten er lengeværende (asyl)barn. Shaimaa er en 10 år gammel jente, som har bodd i Norge og Lillesand i 7 år – i praksis hele hennes liv. Så sendes hun ut av landet. Foreldrene har løyet om identiteten, og «Innvandringsregulerende hensyn» veide tyngst. Greit nok, men hvorfor tar dette 7 år, og hvorfor skal de svakeste bære den største byrden?

Nobelprisvinnerne i år er et godt eksempel på hvordan mennesker kan arbeide sammen for medmenneskelighet til tross for ulik religiøs bakgrunn. Muslimen Sonia Malik (19) sier: «Tiden vi går i møte bør handle om respekt og kjærlighet. Ikke hva din og min religion sier om hva som er rett eller galt.»

Så hva gjør vi? I forhold til livet etter døden ligger løsningen slik vi ser det veldig nær, som røveren på korset forsto det. Vi kan bare sukke og be om at Han tenker på oss, så åpner Han veien. Gud har gjort det umulige mulig. Henrik Syse fikk av Aftenposten et spørsmål om hva som skjer etter døden. Han svarte «Vet ikke. Jeg tror det finnes et liv utover dette og at det er en erfaring som har ligget veldig dypt i menneskeheten i lang tid. Det språket bibelen bruker, det er et billedspråk, et språk som fungerer som et veiskilt, «Til Drammen», liksom. Men Drammen er ikke der pilen står. Så hvordan det er i Drammen, det vet vi ikke før vi er i Drammen.»

I Aftenposten kan vi se et gatebilde fra Via Nazionale i Roma. En mann sitter ute på en steintrapp. Under seg har han en stor pute, som sikkert også tjener som madrass. Han har en hund på fanget, den knuger han inntil seg og varmer kinnet sitt mot hundens hode. Rundt seg har han diverse matvarer, men det som dominerer er hundemat i en stor skål. Teksten til bildet lyder: «Hunden vet ingenting om at mannen er hjemløs. Den får mat og kjærlighet – i overflod.» Jesus hadde ikke et blivende sted her på jorden, han hadde endog ikke noe han «kunne helle sitt hode til» i denne syndefulle verden (Matteus 8, 20), han var hjemløs.

I Eivind Skeies viderediktning av «En krybbe var vuggen» står det: «Så enkelt og stille kom Gud til vår jord, så høyt er jeg elsket av Jesus min bror. Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik, men Jesus ble fattig og jeg er blitt rik»! Han kommer til oss – måtte vi ikke jage i hvileløs ring for å finne gaven som er like foran oss.