Villmarkens sønn, Lars Monsen, legger i august ut på en helt spesiell tur. Han skal ha med seg 11 funksjonshemmede turkamerater. Han uttalte til Aftenposten nylig: ”Dette blir ingen hjernedød reality, her skal ingen stemmes ut”. Og videre: ”Om man mangler en arm eller et bein, sitter i rullestol, er døv eller hva det nå er funksjonshemningen består i, så er eventyrlysten like sterk som hos funksjonsfriske”.

Vi overøses for tiden med såkalte reality-serier. For å holde seer-tallene oppe blir de stadig mer spekulative, og pirrer folks nysgjerrighet på ulike måter. Reglene kan nok være en del forskjellige, men i hovedsak gjelder det for den enkelte å holde ut til slutt og dermed fremstå som vinneren. Dette skjer over tid ved at alle konkurrentene, én etter én, blir slått ut, man blir en vinner på alle andres bekostning. Svært mange midler er tillatt, ”dirty trics” av forskjellige slag, eller inngåelse av allianser. Hele tiden er det viktigste å hevde seg selv og egne interesser i forhold til de andre deltagerne. På denne måten er det den beinharde egoismen som gjelder.

Slik er menneskets natur, vi er hver og en av oss i utgangspunktet noen store, mer eller mindre dårlig tilslørte egoister. I bibelen er det et klart mønster at selvhevdelse på forskjellige måter – bl.a. ved å undertrykke andre – knyttes til menneskets syndige natur. I skaperverket for øvrig avspeiles nøyaktig det samme. I dyreflokken finnes det alltid en leder som har kjempet seg fram til sin posisjon ved å vise seg sterkere enn de andre.

Mens egoisme og selvtilfredsstillelse er syndens grunnkraft, er kjærligheten den guddommelige grunnkraften. Faderen skapte oss – sine barn – av kjærlighet. Etter at satan kom på banen og infiserte skapningen med synd og opprør mot skaperen, strakte Faderens kjærlighet seg enda lenger. Han sendte oss sin sønn, som i kjærlighet bar all vår egoisme og selvhevdelse opp på korset – til utslettelse i Guds regnskapsbok.

Så kan man tenke seg vår kristne tilværelse som en mer eller mindre strevsom vandring på vår syndefulle jord. Vi kan gjøre det beste ut av det, smugtitte på reality-TV, og glede oss over at døden ikke lenger har noen makt over oss. Men Faderen har et enda bedre tilbud til oss troende, hans kjærlighet rommer så langt mer enn dette. Ved Jesu død og oppstandelse har nemlig den guddommelige kjærligheten blitt virksom midt iblant oss syndere – ved menigheten! Hvordan?

For det første viser Jesus oss tydelig den praktiske konsekvensen av kjærligheten ved å vaske føttene til Peter (Johs kap. 13). Senere i kapittelet utdyper han denne symbolhandlingen, og sier klart ifra at vi alle skylder å vaske hverandres føtter (v.14). I slutten av kapittelet gir han oss et nytt bud: ”Et nytt bud gir jeg dere: Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.” (v.34-35).

Dette er en flott ouverture til dynamikken i den lokale menighet, som er gitt en meget høy og ansvarsfull status ved å lignes med Jesu legeme (kfr. også vintreet med gledens frukt). Det lokale åndelige fellesskapet er basert på at vi flettes sammen til en helhet der den enkeltes betydning etter hvert overskygges av funksjonen som utøves av det legemet vi sammen utgjør. Dette er bare mulig ved at vi innordner oss hverandre, respekterer hverandre, og er villige til å gå ”den ekstra milen” som noen ganger behøves. Vi kan ikke prestere noe av dette av oss selv, selv den best organiserte menighet blir et tomt skall dersom ikke Guds kjærlighet får bli virksom i oss og blant oss. Dette er ikke gjort over natten, det må bygges og utvikles over tid, og bruk av nådegavene spiller en avgjørende rolle. Paulus beskriver noe av dette tydelig i Ef 4:12-13: ”for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme, inntil vi alle når fram til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde”.

Noe av hemmeligheten er at vi utfyller hverandre idet Ånden deler ut gaver og tjenester som til sammen gjør at vi kan fungere som Jesu legeme. I likhet med Lars Monsen og hans funksjonshemmede turkamerater har også den enkelte av oss i menigheten klare skavanker og begrensninger i forhold til fellesskapets funksjon. Men i vår skrøpelighet blir vi likevel etter hvert helt avhengige av hverandre, Ånden veileder og henter det beste ut av oss til fellesskapets beste.

Hvetekornet måtte ”falle i jorden og dø” for at det skulle kunne spire frem utallige nye hvetekorn som kan bære frukt (Joh 12:24). Hver enkelt lokal menighet som har vokset til manns modenhet tilsvarer et fullvokst hveteaks, og er en selvstendig enhet. Alle er de forskjellige, men likevel kompatible da det er den samme kjærligheten som binder sammen. Og ingen kan stemme oss ut så lenge Herren selv har stemt oss inn!