I mars 2006 ble den amerikanske marinesoldaten Matthew Snyder drept i kamphandlinger i Irak. Han ble begravd hjemme i Kansas. Familie og venner sto ved graven og sørget over den døde. De ble imidlertid snart forstyrret i sin sorg. Ukjente mennesker samlet seg rundt dem. De bar plakater som sa: ”Takk Gud for døde soldater”! Og som en siste hilsen: ”Dere havner i helvete”! Hvem var disse menneskene – en ny generasjon Ku Klux Klan? Svaret var rystende: Demonstrantene tilhørte Westboror Baptist Church! Hvorfor kom de? Var Matthew en forbryter? Nei, han var homofil! Disse menneskene med høy bekjennelse hatet homofile og fordømte dem på det sterkeste. De så en sammenheng mellom homofili og soldatdødsfall, de så på det som en straff fra Gud fordi det er stor ”homofil aktivitet” i USA.

De fleste vil være enige om at dette er en grotesk historie. Det prinsipielle i den er likevel ikke så sjeldent, vi har nemlig alle en medfødt, menneskelig tendens til å fokusere på synd. Det gjelder den enkelte av oss – i tankegang og i tale. Det kan også snike seg inn i forkynnelsen. Og innen kirker og bevegelser kan det få svært uheldige følger dersom synd hele tiden settes på dagsorden. Journalist Dag Kullerud skrev i Aftenposten for en drøy måneds tid siden: ”Den norske kirke har en merkverdig evne til å la det lille bli det store. Det skjer i en symbiose med mediene. Disse bryr seg lite og vet lite om kirkelige anliggender, desto mer om sex og samliv.” Og videre: ”Når to parter i Guds navn dunker hverandre i hodet, så kan de selvfølgelig slåss til den ene får rett i form av seier. Den som står på sidelinjen og ser hvordan de mer tukter enn elsker hverandre, får imidlertid ikke et inntrykk av at det er vitnesbyrd om Jesus som avlegges, snarere om egen rettroenhet.”

Vi må ikke glemme at mange ”enkeltsynder” til enhver tid oppfattes svært forskjellig, bl.a. avhengig av både geografi og tidsperiode. Den danske nonnen mistet jo sigaren i forbauselse over å se at den norske nonnen hadde perler i ørene. Trekkspill, make-up og kvinner i bukser er i de fleste kristne miljøer i dag ikke lenger et diskusjonstema. Vi kan registrere at det 13.mars i år var 46 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert som den første kvinnelige prest i den norske kirke. Dommedagstrusler hang tungt over denne utnevnelsen, mens det i dag hersker et mer avslappet forhold til at kvinner forkynner Guds ord og er i ledende stillinger.

En som har falt i sjøen og holder på å drukne har liten nytte av at mennesker forteller om hvor farlig det er, eller av at det jamres om mørke, store bølger og kraftig vind. Får man kastet ut en livbøye må fokus og lys rette seg mot den, da det er livbøyen som kan redde den druknende.

Jesus jamret seg ikke over synden, men tilga synderen. Han ga ikke folket en lang regle over hva de ikke skulle gjøre, men ga dem et meget enkelt råd om medmenneskelighet: ”Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.” (Matt 25:40)

Jesus graderer ikke synd. Han likestiller ”onde tanker” med ”mord” (Matt 15:19). Det samme gjelder Paulus, som nevner ”misunnelse” og ”mord” i samme åndedrag (Gal 5:21). Det er fordi alle syndige og urene forhold hører til i mørket, og dette er like mørkt uansett syndens valør, ”enkeltsynder” er uinteressant! Det motsatte av mørket er lys. Lyset kom til verden, men mørket tok ikke imot det (Joh 1:5).

Israelittene måtte forholde seg til synd, idet de var pålagt å rense seg ifølge et meget konkret reglement. Selv den minste forseelse og urenhet skulle gjøres opp med et offer. Så kom den enorme forandringen – paradigmeskiftet – ved Jesu død: ”Men Jesus har båret fram ett eneste offer for synder, og har deretter for alltid satt seg ved Guds høyre hånd.” (Heb 10:12) Jesus har satt seg og hviler, og vi er kalt inn i Hans hvile: ”Den som kommer inn til hans hvile, får jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud fra sine. La oss da gjøre oss umak for å komme inn til denne hvilen” (Heb 4:10-11) La oss ”legge av alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss” (Heb 12:1), og ”søke det som er der oppe” (Kol 3:1)

I det livet vi nå lever kan vi forholde oss til både mørke og lys. Vi oppfordres i Guds ord til å glede oss over lyset, og ikke å fokusere på mørket. Så kan vi se frem til å oppleve det nye Jerusalem. Der er alt gjennomskinnelig og reflekterer Guds Herlighet (Åp 21:11), selv ”rent gull er likt rent glass” (Åp 21:18). Alt er blitt lys, mørket er borte for alltid!