Menneskerasen er mangfoldig, og slett ikke bare god. I det som nå kalles ”Distrikt 6” i Cape Town var det for ca. fire decennier siden et lite bysamfunn bestående av ulike folkeslag, bl.a. jøder, muslimer og kristne. De fungerte upåklagelig sammen som medmennesker på godt og vondt, og respekterte endog hverandres helligdager. Men en mektig gruppe hvite mennesker i landet likte ikke dem som var mørkere i huden. De hvite prestene sa at negre ikke var regnet med i kristenheten, da de ikke var omtalt i Bibelen. Én dag da barna i Distrikt 6 kom hjem fra skolen, og foreldrene fra sitt arbeide, fant de ikke husene sine igjen. Heller ikke noen av eiendelene sine. Guiden vår husker at han som liten gutt kom tidsnok til å se den lille røde lekebilen sin forsvinne i fanget på bulldoseren. Det var en Ferrari, han prøvde å redde den, men forgjeves. De hjemløse ble tilbudt ca. 300 kroner for hver familie, og et lite ”hus” på bokstavelig talt noen få kvadratmeter i en ”anstendig” avstand fra de hvite – minst 20 kilometer. Slik ble de første ”township’s” dannet, fattigdom og hjelpeløshet satt i system, store områder preget av det vi vil kalle rønner og elendighet. Det eneste håpet var å passere ”blyanttesten”, noe man gjorde dersom en blyant skjøvet inn i håret falt ut når man bøyde hodet fremover. Da kunne man i beste fall avansere fra ”svart” til ”farvet”, og derved nyte godt av noen små privilegier fra de hvites hånd.

I dag ligger Distrikt 6 øde, og svært mange av dem som bodde der bor fortsatt i store slumområder kalt ”township’s”, en skjebne de deler med 1,4 millioner bare i Cape Town. Da vi var i Sør-Afrika i november i år besøkte vi noen av disse områdene. De reflekterer en levestandard vi må gå adskillige hundreår tilbake i tid for å finne noe som ligner i vår del av verden. Men disse store menneskemassene fungerte likevel forbausende godt sammen, all fattigdom til tross, og med lav kriminalitet.

Midt i elendigheten fant vi ”Rosie”. Hun var en ung alenemor med to halvvoksne barn. Hennes store livsoppgave og forpliktelse var at ingen barn i hennes område skulle legge seg sultne. Kl. 04 hver morgen sto hun opp og begynte å tilberede bl.a. suppe, og fikk handlet inn brød. Så strømmet barna og noen voksne til utover dagen, 2-300 i tallet. De som kom hadde gjerne en slags ”billett” med fra en lokal kirke, og Rosie fikk da refundert 25 øre for hvert barn og 50 øre for hver voksen. Ved 18-tiden var serveringen som regel over, men ingen som ankom senere ble avvist. Rosie selv kunne ikke legge seg før ved 23-tiden da hun bodde i en container som var glovarm i taket til langt utover natten.

Vi lærte et nytt ord da vi besøkte disse endeløse fattige områdene: ”ubuntu”. Det er et ord velkjent av innbyggerne der, men det har ingen direkte engelsk oversettelse. Guiden vår forklarte oss betydningen: ”Love, care and share”.

Det var rørende og tankevekkende å oppleve disse områdene spesielt, og det farverike og motsetningsfylte Sør-Afrika generelt. Vi fikk også se Nelson Mandelas celle på Robben Island, der han tilbragte en liten menneskealder i ydmykelse, før han uten bitterhet og hevntanker ble en meget klok, verdig og avholdt leder av nasjonen .

Hvis ikke alt dette reflekterer meget sentrale elementer i julens budskap, så har vi misforstått det hele. Budskapet om Ham som oppga sitt eget, menget seg med de elendige, ynkedes inderlig over det Han så, hele tiden blottet for fordømmelse. For så å lide justismord på et kors mens det folket Han primært kom for å redde, jødene, drev Ham inn i døden med sitt ”korsfest, korsfest”!