I dyrelivet ser vi stadig et mønster der det er flokken, summen av de enkelte individene og ikke det enkelte dyret, som utøver den funksjonen de har. Jeg var nylig noen uker i Thailand og opplevde noe av dette. Der kunne vi, ganske plutselig og uten noe forvarsel, høre en høyfrekvent brusende lyd fra trærne. Hvis man hørte nøye etter kunne man i starten skjelne det enkelte individ som en mer forsiktig og noe stakkato lyd. 1-2 sekunder senere var bruset der, iblant så høyt at det var vanskelig å snakke sammen på vanlig måte. Her var det ”én for alle og alle for én”, ingen var tause. Så ga det seg like plutselig som det startet.

Forklaringen på fenomenet er så vidt jeg har fått rede på at insekter – sikader – frembringer denne konserten. Det uforutsigbare i det hele er å ligne med vinden: ”Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden.” (Johs. 3:8). Jeg kan derfor ikke la være å se dette som et talende bilde på den hellige Ånds funksjon. Helt umulig for oss mennesker å varsle eller å forutsi, men sterk, virksom og effektiv!

Den enkelte av oss som tror er i utgangspunktet begrenset, men vi har alle et element av guddommelig natur inni oss. Som mennesker fristes vi ofte til å gradere våre medkristnes åndelighet ut fra ytre kjennetegn. Da er vi på ville veier. Ånden tok bolig i oss da vi ble født på ny, den flyr ikke ut og inn. Men vi er alle forskjellige i måten vi føler og tenker på, også når det gjelder Åndens innvirkning på oss. Ordet ”åndsdåp” forekommer ikke i bibelen. Å ”døpe i eller med den hellige Ånd” finner vi noen få ganger. I 1.Kor 12 skriver Paulus om menigheten, som også her sammenlignes med ”et legeme”. I vers 13 står det: ”For med én Ånd ble vi alle døpt til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, treller eller frie. Og vi har alle fått én Ånd å drikke.”

Vi kan tenke oss en gruppe troende mennesker som jevnlig kommer sammen. De ønsker å utgjøre et åndelig tyngdepunkt slik den lokale menighet er kalt til. Herren våker over dem, og i sin tid sanksjonerer han fellesskapet ved å sende sin hellige Ånd over dem sammen. Jesus levde om lag 30 år av sitt liv før Faderen ved den hellige Ånd sanksjonerte og utrustet ham til sin gjerning (Matt 3:16-17). På samme måte har han nå forpliktet seg til å sanksjonere alle sammenhenger der ”to eller tre er samlet” (Matt. 18:20), sammenhenger som innser at de i seg selv ikke kan utrette noe verken ved organisering eller kampanjer, men som forventer at løftene i skriften innfris. Historien inneholder mange eksempler på små, enkle grupper av troende hvis eneste aktivitet det er å komme sammen i bønn med forventning. Og plutselig – som ved et brus av sikader – har Herren sanksjonert! Vi kaller det ofte ”vekkelse”. Jeg er rimelig overbevist om at det like godt kan karakteriseres som en Herrens sanksjon av enda «et Jesu legeme”.

Viktige nøkkelord i skriften er ”hvile” og ”fred”. Den enkelte av oss skal på ingen måte måtte krige mot satan. Ordene i 2. Mos. 14:14 gjelder fortsatt: ”Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.”. Hvorfor? Jo, fordi vi som lemmer på hans legeme til sammen utgjør Jesus, åndelig sett. Den enkelte av oss skal forholde oss billedlig sett som et lem, mens det er legemet totalt sett som er en åndelig aktør i striden.

Vi har alle hørt predikanter som med stor inderlighet og oppriktighet befaler at ulike forhold skal gå i oppfyllelse, ikke minst helbredelser. Stikkordet som brukes av den enkelte er som regel: ”I Jesu navn!”, ofte med en etter min mening ubehagelig bydende form. Dersom vi er i en sammenheng som utgjør Jesu legeme, da er vi jo Jesu legeme! Da trenger vi ikke å stresse på at vi skal be ”i Jesu navn”, vi gjør det automatisk idet vi representerer Jesu navn! Og vi behøver ikke å være redde for våre bønne-emner. Når vi over tid lever i et fellesskap der den hellige Ånd får dominere og får prege tanker og behov, da ber vi ikke lenger som enkeltindivider. Vi ber slik Ånden maner oss til, nemlig ikke slik vi vil, men som Herren vil: ”Og han sa: Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta denne kalk fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil” (Mark 14:36). Så lenge vi fokuserer på Jesus som sentrum og bokstavelig talt hviler i Ham, er det Han som arbeider, mens vi skal være stille.

Om Peter leser vi i Matt 14:30-32: ”Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? Og da de steg opp i båten, la stormen seg.”. Det avgjørende er vårt fokus: Jesus som sentrum, eller våre perifere anstrengelser. Vi skal alltid være forsiktige med å presse bilder. Ikke desto mindre talte det til meg at sikadenes mest iørefallende brus fant sted nøyaktig ved solnedgang – hver kveld. Da er dagens strev til ende, og først da – når vi har falt til ro – kan Ånden komme oss til hjelp og ta over. Vi kan hvile, Herren har styringen. Så kan vi ved Åndens hjelp finner vår plass i den lokale sammenheng – Jesu legeme!