Tenk deg et biljardbord der spillet starter ved at én kule skytes inn i gruppen av kuler i midten. Kulene spres. Tenk deg videre at hver av disse kulene igjen skytes inn i tilsvarende samlinger av kuler, som hver igjen skytes videre på samme måte. Tenk at dette gjentar seg i et nærmest uendelig antall ganger med tilsvarende uendelig antall kuler. Dette kan være et bilde på skaperverket. Skaperen er herre over det hele. Han setter det i gang og kjenner alle forutsetningene: Kraften på det første støtet, nøyaktig retning, kulenes vekt og overflate, friksjon mot underlaget etc. etc.. Han kan beregne og forutsi nøyaktig hvordan hele skaperverket vil bli og hvordan det vil fungere. Han vet om jord og vann, om den minste lille blomst, og om hver liten spurv (Luk 12:6), og ikke minst om hver eneste en av oss mennesker! Og Skaperen vet ned til minste detalj hvordan alt vil utvikle seg til enhver tid – Hans plan er i kontinuerlig i funksjon her i tiden, og fortsetter inn i evigheten. Det er en ufattelig og svimlende tanke at vi som tror har en Far som ikke bare kjenner hver av oss til bunns, men som kjenner til hver minste hendelse i hele skaperverket – fordi Han har satt det hele i gang etter sin vilje og sin hensikt!

Mens Herren ser og kjenner til alt, lever vi under sterke begrensninger. Vi ser kun ”stykkevis og delt” (1Kor 13:9-12) når det gjelder de evige sannheter, alt ettersom Ånden åpenbarer det for oss. Vi er også bundet av å leve langs tidsaksen: vi lever kun i øyeblikket, summen av øyeblikk utgjør livet vi har levd og som vi husker og kjenner mer eller mindre godt, mens alt som ligger foran oss i tid er komplett ukjent for oss, det er som en svart mur som skjuler fremtiden.

Dersom den som styrer det hele var en fremmed Gud, én hvis hensikter vi ikke kjente til, ville vi ha god grunn til engstelse og bekymring. Men vi vet hvem han er som styrer alt, vi kjenner ham, han er vår Far! Han har gitt oss alt skriftlig, i sitt eget ord har han gitt seg selv til kjenne. Ved at Sønnen var lydig inntil døden ble veien helt inn til faderhuset åpnet, kjærligheten til oss ble åpenbart, og alt dette har vi fått den Hellige Ånd til pant på (2Kor 5:5). Vi har lov til å tro at Guds evige hensikt med å sette hele skaperverket i gang var å få demonstrert sin kjærlighet til hver enkelt av oss, og sin allmakt mot ”makter og myndigheter” – en svimlende tanke!

Livene våre forløper svært forskjellig. Noen av oss er forskånet fra de store prøvelsene, andre møter større belastninger både én og flere ganger i livet. Er vår Herre og skaper urettferdig? Nei, så lenge det er Han har lagt alle forutsetninger og elsker hver eneste én av oss med sin guddommelige kjærlighet, kan vi være trygge på at Han styrer det hele til det beste for oss til enhver tid. Han som har lovet å bevare vår utgang og vår inngang (Sal 121:8), som ser hele vårt livsløp, og som vet hva vi tåler av belastninger, vil aldri knekke oss (Jes 42:3)! Tvert imot har Han gitt oss sin Ånd til trøst når vi trenger det mest: ”…trøsteren som kunne husvale min sjel…” (Klag 1:16). Artur Erikson fører noe av denne trøsten med seg når han synger sangen ”Någonstans bland alla skuggorna står Jesus … för at letta alla bördor som du bär”. ”Herren er nær hos dem som har et sønderbrutt hjerte, og han frelser dem som har en sønderknust ånd.” (Sal 34:19). I Salme 139 vitner David vakkert om Herrens allmakt og omsorg for oss – les!

Noen ganger kan vi enten straks eller i hvert fall i ettertid se og erfare Herrens hånd ved mer eller mindre dramatiske hendelser i våre liv. Nylig hadde vi i Evangeliekirken i Moss besøk av noen herlige sang-brødre fra Arendal. En av brødrene var av samisk opprinnelse. Han fortalte stillfarende om en belastende oppvekst. Han fikk ingen anerkjennelse eller kjærlighet, familien levde i fattigdom fordi faren drakk opp alle pengene deres. 18 år gammel bestemte han seg for å ta et oppgjør. Han ville drikke seg full for første gang, jule opp faren, kaste ham ut, og tenne på huset. Samme dag kom det en predikant på besøk. Vår mann hørte på det som ble sagt, og dette gjorde noe med hans vrede og hevnlyst, han fikk seg ikke til å utføre det han hadde tenkt. Predikanten la han en bibel igjen etter seg. Den ble åpnet, og noe senere fikk han ta imot Jesus. Det samme skjedde etter hvert også med resten av familien. Han avsluttet vitnesbyrdet sitt med å ta frem gitaren og synge på samisk ”Å min kjære Jesus, aldri fatter jeg”. Ansiktet hans strålte av glede!

Først når vi går ut av tiden vil vi få svar på alle spørsmålene våre. Inntil videre kan vi trøste oss med sangteksten: ”Jeg vet intet om i morgen, kanskje best for meg det er. Men jeg kjenner ham som vet det, det er han som har meg kjær”!