Det er ikke vanskelig å finne noe å skrive om i julebrevet i år. Vi bombarderes daglig med ulike doser elendighet, terrorisme og flyktningkrise for å nevne noe. Grunnkreftene i verden er satt i fritt spill, det onde: hat og ego, mot det gode: kjærligheten. Ondskapen er godt organisert, noe IS tydelig demonstrerer. Arne Berggren omtaler i Vårt Land 2.desember i år: «Djevelen er kreativ», og «hat motiverer oppfinnsomhet like mye som kjærlighet.

Men som vi erfarte i Norge 22.juli 2011 kan vi også nå spore positive krefter. I Syria har en gruppe menn med ulik sivil bakgrunn organisert seg for å hjelpe sivilbefolkningen. De er omtalt i Aftenposten 6.mai i år under overskriften: «Redder barna på dugnad». De kalles White Helmets, og kan f.eks. være snekkere, bakere og studenter. De bærer bort mer eller mindre skadde mennesker fra kampområdene, ofte barn, med risiko for eget liv – de har berget tusener. Her lenger nord står Angela Merkel frem som politikeren med hjertevarme idet hun åpnet grensene for flyktningestrømmen. Men så måtte også hun sette på bremsene og erkjenne at det i Tyskland som i alle andre land er sterke nasjonalistiske ego-krefter, krefter som nå har stor fremgang både i Europa og USA.

Utallige frivillige har hjulpet flyktninger til lands og på havet. Vi kjenner alle til bildet av den lille livløse gutten med strikkeluen som bæres i land av en gresk fisker på 65, han fortviler ikke minst med egne barnebarn i tankene. Harald Stanghelle i Aftenposten summerer det slik: «Blant disse millionene er det egentlig bare en eneste syrisk flyktning herfra som verden vet navnet på. Og han er død. Treåringen Alan al-Kurdi druknet på veien til Hellas.»

Samhold er ofte et stikkord når mennesker yter motstand mot ondskapens galskap. De fleste av oss tilhører et fellesskap som kan forsterkes og aktivere positive krefter i møte med de negative kreftenes meningsløshet. Åsne Seierstad sier i en kronikk i Aftenposten 18.november i år: «IS frykter vårt samhold mer enn de frykter våre bomber. Høyreekstreme og IS er perfekte fiender og speilbilder, de næres av samme idé om at vi ikke kan leve sammen. Verden skal renskes for gråsoner og fargerike fellesskap».

Krig er ondskap satt i system, det finnes til og med internasjonale regler for hvordan krig skal føres! Marian Heyerdahl har skapt sin egen hær av kvinnelige krigere – The Terracotta Women. Hun har laget sine kvinner i Kina, samme sted som den store hæren med mannlige krigere ble funnet nedgravd noen årtier tilbake. Hun har laget sine kvinner av samme terracottaleire, slik at de står som et motstykke til de mannlige krigerne. Hun ønsker å vise oss kvinners lidelser i krig. De er ingen madonnafigurer, de er ikledd krigerens drakt og krigens betingelser – en krig de uforskyldt er trukket inn i. Det er en hær på over 70 kvinner, sist vi så dem var i Moss kirke i høst. Kirken er under restaurering, så alle kvinnene kunne stå midt i kirkerommet. Belysningen var svak og figurene i full menneskehøyde. Å bevege seg stille mellom disse kvinnene var en sterk opplevelse, de fortalte oss lavmælt om sine lidelser. Noen få viser sinne og aggresjon, og de er ikke ukjente med våpenbruk. Men de aller fleste lider: én må bære frem barnet sitt som er unnfanget i voldtekt av en fiendtlig soldat, én står fortvilet med sine drepte barn, én står uten det ene brystet slik at hun kan bli en bedre skytter, én står med et bombebelte om livet klar til selvmordsaksjon, én er vansiret etter angrep med kjemiske våpen, én er lemlestet og mangler høyre arm. Avmakt og fortvilelse råder sammen med sinne og aggresjon, men vi ser også tegn til håp og forsoning. Her får vi et hudløst møte med hva krig gjør med oss.

Hva er det egentlig vi mennesker driver med? Norge er heller ingen Moder Theresa i denne sammenhengen, vi produserer våpen, de kan selges videre og videre, kanskje brukes de mot oss til slutt? Kvinner er ofte sårbare og lider, selv om de kan være sterke og rå. Men alle taper, det ser vi nå i Syria, som var et sivilisert land med uerstattelige kulturskatter. Det ser vi også hos den nå halvgamle amerikaneren som sitter på gaten i USA og tigger, helt avhengig av rus for å lindre smerten den meningsløse kampen mot Vietcong har påført ham – kanskje tenker han også på smertene napalmbombene påførte de frihetskjempende vietnameserne? Kan krig vinnes?? Marian Heyerdahls kvinner symboliserer på en flott måte kreftene vi nå daglig erfarer, og som er i fritt spill, de harde og de myke, de negative og de positive. I Moss kirke ble dette forsterket ved en parallell utstilling ved Lise Bjørne Linnert: Cruelty Has a Human Heart, der hun sammen med Lars Fr. H. Svendsen peker på at ondskapen tross alt finnes blant oss alle: «Det onde er ubehagelig å forsøke å forstå. Det er lettere å holde det på avstand, tenke at det tilhører «de andre» og ikke oss.»

Kjell har nylig lest en noe spesiell bok, Shantaram, den lengste boken han noen gang har kommet seg gjennom, på over 900 sider. Boken er spesiell fordi den er skrevet i jeg-form og er langt på vei selvopplevd. Forfatteren rømte fra fengsel i Australia og flyktet til India, der det meste av handlingen utspilles. Den er tøff og rå, men samtidig varm og reflekterende. Kjærlighetsbegrepet står bemerkelsesverdig sentralt. På side 724 står det: «Du kan ikke drepe kjærligheten. Den lar seg ikke drepe med hat. Du kan drepe det å være forelsket, og det å elske, selv det som er verdt å elske, drepe alt sammen og svøpe det i numment, blytungt hat, men du kan ikke drepe selve kjærligheten. Kjærlighet er den altomfattende søkenen etter sannhet hinsides din egen, og når du først har erfart denne kjærligheten, i all oppriktighet og dens fulle monn, så finnes den til all tid. Hver handling utført i kjærlighet, hvert øyeblikk når et hjerte strekker seg mot et annet, representerer denne kjernen av det universelt gode, det hører Gud til, eller det vi kaller Gud, og kan aldri dø.». Dette er ikke så ulikt det som står i bibelen, 1.Johs. 4,8: «Den som ikke elsker kjenner ikke Gud; for Gud er kjærlighet». Dersom noen vil låne boken (altså Shantaram) så er det bare å gi beskjed – den er ferdig understreket og derved i et lettlest format.

Pensjonisttilværelsen er en stor utfordring. Gode pinsevenner i Bergen har nå bidratt til at også Vårt Land havner i postkassen vår daglig, foruten Aftenposten og Moss Avis. Lørdager blir vi velsignet med det mer profane Dagens Næringsliv, noe min bankbaserte bror indirekte har skylden for. Problemet er at det står veldig mye bra i alle disse avisene, så nå leser Kjell avisene med saks i høyre hånd for å sikre seg det beste, ikke minst med tanke på julebrevet. Mossik ønsker ikke sin mann dement, men kanskje såpass kognitivt sløvet at hun kan fore ham med bare gamle og leste aviser – uten at han merker det? Men da begynner han vel å klippe ut hele avisen til slutt, dødsannonsene inklusive. Men enn så lenge signerer Kjell alle aviser han har lest, det fungerer.

Verdt å sitere: «Vår herre kunne ikke skape alt, derfor skapte han bestemødre» (Ingeborg Moræus Hanssen)

«Jeg gikk hjem langsomt slik at alle skulle se hvilket vidunderlig barnebarn jeg hadde» (Astrid Nøklebye Heiberg)l

Som kjærlighet og hat er diametrale motsetninger, er mørke og lys det samme. Sentralt i bibelen står lyset som en reflektor fra det himmelske. Jesus ga for vår skyld frivillig avkall på sin herlighet i lyset og lot seg føde inn i vårt mørke med død og elendighet. Men bak det hele står Faderen, som sanksjonerer sin sønns frelsesgjerning ved å sende lyset til de forskremte gjeterne: «og Herrens herlighet lyste om dem» (Lukas 2,9).

Vi avslutter med Martin Luther Kings kjente ord – nå sist sitert av Kaci K. Five ved Nobelprisutdelingen:

Darkness can not drive out darkness, only light can do that Hate can not drive out hate, only love can do that