Kommunikasjon er noe langt mer enn bruk av ord, det er i ytterste konsekvens all kontakt som kan knyttes mellom mennesker. Jeg kan aldri la være å forundre og glede meg over den sterke kontakten som kan skapes med et lite barn som enda ikke kan snakke. Forskjellige lyder, øyekontakt, kroppsspråk og mimikk formidler kontakt med våre små ”språkløse”.

I de fleste sammenhenger er imidlertid språket avgjørende for en god kommunikasjon. Språkviter Helene Uri slår fast i sin bok ”Hva er språk” at: ”Språket skaper fellesskap, uttrykker nærhet og gir tillit”. Hun kommer med et eksempel: ”Forleden kveld satt jeg på sengekanten til min yngste datter. Vi snakket om hva vi hadde gjort den dagen. Med ett sier hun: ”Mamma, det fineste ordet jeg vet – i tillegg til fløyel og prinsesse – er sånn som vi gjør nå: godnattprat.” ”

Når vi mennesker bruker språket og kommuniserer kan det gjøres på et utall forskjellige måter. Det ideelle er når sender og mottaker er likverdige, begge både meddeler seg og lytter, slik skapes ”den gode samtalen”. Det motsatte er klart negativt, når en sterk sender har en svak mottaker, da foreligger det en énveis-kommunikasjon der den éne parten lett blir overkjørt.

Vi som tror på det bibelen forteller oss har det privilegium at vi kan kommunisere med det guddommelige. Det stilles ingen betingelser, vi trenger ikke å gå på kurs. For alle oss som er ”født på ny” er den hellige Ånd virksom i oss. Derved foreligger det en kommunikasjonslinje inn til helligdommen. Vi har åpen forbindelse med vår Frelser, bror og yppersteprest. Han tilbyr oss i høyeste grad en toveis-kommunikasjon. Han hører all vår bønn, til og med det minste fortvilelsens sukk. Og Han gjør noe med det, Han trøster og veileder oss, ikke minst ved å åpenbare seg selv for oss.

Hvordan kan så Han som var til før alt ble til (Johs 1:1-3), som sitter ved majestetens høyre hånd (Mark 16:19), komme oss til hjelp og kommunisere med oss? Jo, fordi han er prøvet i alle ting i likhet med oss! (Hebr 4:15). Han snakker vårt språk, og han har inderlig medynk med oss.

Det viktigste med all kommunikasjon er i hvilken atmosfære den skjer. Kommunikasjonen med vår Frelser skjer i kjærlighet, og er derved 100% kvalitetssikret! Han går alltid helt inn i vår situasjon. Dersom vi er i en menneskelig sjelesorgsituasjon må vi som regel først komme med en del opplysninger – kanskje smertefulle – før vi kan få hjelp. Ved Jesu føtter slipper vi å forhåndsinformere, Han kjenner oss og våre behov langt bedre enn vi kjenner oss selv. Vi får alltid all den hjelp vi trenger. Han veileder oss, trøster, er aldri hard. ”Det knekkede rør skal han ikke knuse, og den rykende veke skal han ikke slokke.” (Jes 42:3). Han lærer oss om seg selv og om det himmelske ved å åpenbare Ordet for oss. Han oppmuntrer oss til å gjøre som Maria som bevisst valgte å lytte ved Mesterens føtter (Luk 10:38-42). Han inviterer hver enkelt av oss inn i sitt åk. Der får vi hvile ved at Han leder oss og lærer oss skritt for skritt: ”Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile! Ta mitt åk på dere og lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet. Så skal dere finne hvile for deres sjeler. For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett. (Matt 11:28-30).

I en menighetssammenheng er kommunikasjon viktig og verdifullt. I utgangspunktet tror jeg at god, alminnelig kommunikasjon den enkelte imellom gjør den viktige ”åndelige samhandlingen” lettere. De enkelte menighetslemmene bør bli godt kjent på det menneskelige plan, noe som dessverre ikke alltid er så enkelt ved den tradisjonelle møteformen. Her blir det gjerne til at man kommuniserer om de åndelige forhold på en noe kunstig måte, ofte ved bruk av klisjéer og Kana’an-språk. Dersom vi derimot er trygge på hverandre og vant til å snakke sammen, er det enklere å snakke direkte også om åndelige forhold. Da kan vi sitte avslappet og samtale om for eksempel Guds uendelige storhet i forhold til vår begrensning, om himmelen, og om hvordan det vil bli å bli tatt ut av tiden og gå inn i evigheten. Slike enkle samtaler er både rike og motiverende.

Ved større uenighet og konflikter i en menighetssammenheng er god kommunikasjon avgjørende. Vi må aldri være redde for eller skygge unna uenigheter. Ulike oppfatninger om både praktiske og læremessige forhold kan en menighet langt på vei leve med forutsatt at vi setter ord på uenighetene. Ofte blir motsetningene kraftig redusert og langt mindre problematiske ved at vi snakker med hverandre og ikke om hverandre. Isolasjon er motsatsen til kommunikasjon. Mens usikkerhet i forhold til hverandre øker avstanden, vil god personlig kjennskap til hverandre øke både respekt og forståelse. Og dersom to fraksjoner i en menighet ikke finner noen annen løsning enn å gå hver sin vei, tror jeg at skadene og sårene ved et slikt skille vil bli langt mindre smertefulle dersom man i forkant har ”kommunisert uenighet”.

Noen ganger gjør vi klokt i å lytte til eksperter, i dette tilfellet en språkviter, som poengterer at språk skaper fellesskap, uttrykker nærhet og gir tillit. Et barn kan synes at fløyel, prinsesse og godnattprat er gode ord. For meg er hvile, glede og trygghet honnørord, dem vil vår Frelser gjerne kommunisere til oss!