Når vi prøver å fange det guddommelige med våre menneskelige sanser sitter vi igjen med i beste fall en klar begrensning, i verste fall en fordreining. Vi som er ”født på ny” har fått Ånden til hjelp for å kunne sanse noe av det som ligger utenfor vår dimensjon. Dermed kan vi allerede her på jorden få en forsmak på hva vi har i vente.

Jorden vi bor på er som et lite støvkorn i universet. På bilder tatt fra en romsonde som beveger seg rundt planeten Saturn i vårt solsystem, kan man se jorden som en blå prikk langt borte. Samtidig vet vi at vårt solsystem bare er som en liten prikk i forhold til hele universet. Vi vet også at menneskets tidsperiode er en brøkdel av universets. Så kan vi stille oss spørsmålet: Har Gud virkelig skapt alt dette som en svimlende ramme rundt menneskene på jorden, ”bare” for å kunne demonstrere sin allmakt og store kjærlighet til oss?

Hvorfor reflektere over slike emner, kan vi ikke bare slå oss til ro med at vi har fått et evig liv? Tanker og refleksjoner rundt dette gjør for meg vår Far enda større. Dersom vi kopierer et svart/hvitt-bilde mange nok ganger sitter vi igjen med kun svart eller hvitt – nyansene har forsvunnet. Slik blir det også dersom våre tanker kopierer ferdigtenkte tanker om det himmelske: Vi sitter ved floden eller går på gater av gull i hvite kjortler med palmegrener, og har det egentlig litt kjedelig? Jeg tror vi må tørre å forestille oss det guddommelige – himmelen – som noe enda mer forskjellig fra vår nåværende tilværelse. Etter døden tas vi ut av tiden, vi vil da oppleve en helt annen tilstand! Vi skal ikke lenger måtte streve langs tidsaksen med våre ulike behov. Alt skal bli nytt! Alt som er positivt her på jorden – så som glede, fred og frihet – vil i den kommende tilværelsen bli det i en så uendelig mye større grad enn her.

Når vi mennesker ”her nede” betrakter oss selv og vår tilværelse horisontalt, ser vi et stort mangfold av ulikheter. De fleste av oss er vanlige hverdagsmennesker. Noen har en langt høyere posisjon for eksempel p.g.a. deres makt, rikdom eller kunstneriske evner. Så kan vi tenke oss at vi løftes opp og betrakter menneskeheten fra et høyt nivå. Da synes ikke lenger forskjellene, det er likheten som dominerer. Vi ser den menneskelige svakhet og begrensning, vi er alle like sårbare.

Pollestad beskriver i en av sine bøker blant annet maurens liv, og vektlegger den begrensningen deres liv medfører: ”Mauren er så fanget i sitt eget at den aldri har sett en levende blomst, enn si en stjerne. Blind og døv kryper den gjennom sin tilværelse, i den tro at den har alt den trenger i sin mørke tue. Men skulle du fortelle mauren hva den går glipp av, måtte du tale dens sprog. Ja, du måtte selv bli maur, og våge deg inn i tuens dypeste og mørkeste ganger, hvor faren er stor for at du ville blitt drept som en fremmed inntrenger.” Nettopp slik ser jeg for meg menneskeheten fra et himmelsk perspektiv. Vår Far nøyde seg ikke med å betrakte disse stakkars skapningene som p.g.a. synden var skilt fra Ham. Hans kjærlighet til hvert eneste ynkelige menneske var så stor at han sendte sin sønn. Han ble selv menneske, og snakket vårt språk. Derved ble også det himmelske lyset og evighetsperspektivet brakt inn i vår mørke ”maurtue”!

Ingen av oss har garanti for å slippe vanskeligheter i våre liv som Guds barn. Problemer vi møter kan virke både uforklarlige og urettferdige. For meg gir det likevel en trygghet å vite at i Guds perspektiv, i Hans kjærlige øyne som ser både foran og bak tiden, er alle våre prøvelser kjent. Han som kjenner oss fullt ut er den som best kan trøste og lose oss gjennom alle våre vanskeligheter. Det som for oss fortoner seg som uoverstigelige problemer, og som lett kan føre til både depresjon og angst, har allerede sin løsning i Herrens plan med oss (ta deg tid og les Salmene 23, 91, 121 og 139!).