Julen handler om en fødselsdag, men rommer noe langt mer – vi begynner derfor med en nekrolog (Aftenposten 8.februar 2013): Den 21.januar døde Leiv Andreas Olsen, 48 år gammel. Var det noen som la merke til det? At denne varme, snille gutten som alltid trakk det korteste strået i livet ikke lenger skal sitte med bøyd nakke og selge magasinet =Oslo, slik at han kan få kjøpt seg noen timers flukt fra den smertefulle virkeligheten som livet hans var. En vond barndom, hvor kjærlighet og omtanke var mangelvare, gjorde veien til Oslos misbrukerverden kort. Og det var i denne iskalde og venneløse verden Leiv tilbrakte sitt liv. Hva kunne denne mannen ha utrettet om bare noen hadde sett ham? Men det eneste folk så var en småkriminell misbruker med et dårlig tilpasset glassøye og noen færre fortenner enn det som er vanlig. Tenk om noen kunne sett forbi den rufsete fasaden og oppdaget hans begavelse, hans verdighet og talenter. De eneste gangene han fikk anledning til å utfolde sitt kunstneriske håndlag var i fengselet. Der var han til gjengjeld et ustoppelig oppkomme av kreativ skapertrang, både med sliping av smykkestener, nydelige trearbeider og formsikker keramikk. Mange sitter i dag med et vellaget lite stykke kunsthåndverk uten å vite at det er skapt av Leiv. Nå er denne reisen på livets skyggeside over. Leiv har tilbakelagt sin korte vandring på jorden uten at mange la merke til den. Vi få som kjente Leiv vil savne et beskjedent og verdifullt menneske.»

Det er et lite bilde av Leiv i nekrologen. Han ser rett på oss med et forsiktig, litt unnskyldende smil. Det er lett å sammenligne med det kjente bildet av Christoffer som ble mishandlet av stefaren sin og døde 8 år gammel uten at noen grep inn – alle sviktet (kfr. tidligere julebrev). Christoffers ansikt er pent, men preges av resignasjon der han biter seg i leppen. Leivs bilde reflekterer et hardt levd liv, mens det forsiktige smilet avslører en ubegrunnet optimisme.

I sommer skrev Ilze Zigure i Aftenposten der hun nå som voksen gir oss et innblikk i sitt liv med omsorgssvikt og foresattes rusmisbruk. Hun savner først og fremst trygghet, og reflekterer: «Hva slags start har et slikt barn når det er klart til å gå ut i verden, til å starte sitt eget liv? Når barnet hele tiden er forberedt på å forsvare seg og strever med å bevare det lille som er igjen av verdighet? Når det har ensomhet, usikkerhet og skam som sine best kjente følelser.» I en alder av 36 år vet hun enda ikke hva et hjem – en trygg og nær relasjon – er. Hun avslutter sitt innlegg med å konstatere at barn med en bakgrunn som hennes «fortjener å bli sett.»

Ole Paus er en gjennomreflektert fargeklatt som leverer tekster og musikk det er umulig å stille seg likegyldig til, han går mange predikanter en høy gang! I CD’en «Det begynner å bli et liv» heter det: Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? Hvem våger se bak alt jeg har gjort og likevel kalle seg venn? Hvem orker se meg som den jeg er og elske meg som en sønn? Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn. Ole Paus har et større hjerte for de svake i samfunnet enn det som er gjennomsnittet. I sin siste trippel-CD beskriver han mindreårige Nathans skjebne – asylsøkergutten i Bergen som har vært så alt for mange år i landet før myndighetene får bestemt seg. Han får til slutt bli her, trolig godt hjulpet av media, og lenge etter at han har lært seg å rope: Heia Brann!

Redd Barna har bedt barn og unge som søker asyl i Norge skrive en tekst hver søndag i advent om sine tanker og opplevelse av ventetiden. Et par eksempler: «Når det er jul her, sprenges de største bombene i våre hjemland» «Selv om det er fred utenfor, føler vi ikke fred inni oss. Fred er ikke bare det ytre, men også å føle trygghet. Hvordan kan vi føle fred når vi frykter at politiet kan komme når som helst?».

Per Fugelli starter en kronikk i Aftenposten slik: «Dere husker Maslow? Han med pyramiden? Grunnmuren for menneskelivet, sa Maslow, er mat, vann og ly. Kroppen må være trygg. Så lengter mennesket etter fellesskap. Vi vil høre til i en flokk. Neste ønske er anerkjennelse. Mennesket vil bli godtatt. På toppen av Maslows behovspyramide skinner: SELVREALISERING. Det høyeste livsønske er å foredle sine personlige grunnstoffer, lete etter anleggene sine, ta dem i bruk på sin måte, synge med Frank Sinatra: I did it my way.»

Når selvrealiseringen løper løpsk kan det bli farlig. Svært ofte er det mannen og testosteronet som forårsaker elendighet med overgrep, mishandling, voldtekter og drap av uskyldige kvinner og barn – ikke minst i krigssituasjoner.

Pakistanske Malala var som 16-åring 152cm på sokkelesten. Hun har bedt til Allah hver kveld om å få bli høyere. Hun var bare 11 år da hun tillot seg å mene at ikke bare gutter, men også unge kvinner, burde ha rett til å lære seg å lese og regne, bl.a. fordi hun så den store verdien det ville være for hele samfunnet. Hun var i følge eget utsagn i utgangspunktet «en jente i et land der mennene skyter i luften for å feire guttebarn, mens jentebarn blir gjemt bort bak forheng. Deres rolle i livet er bare å produsere mat og avkom som rautende bøfler.» En Taliban-mann (finnes det Taliban-kvinner?) skjøt henne, men skalv slik på avtrekkeren at hun overlevde. Vi finner det ikke noe underlig i at guddommen kan fremstilles som av kvinnelig natur – kfr. boken «Skuret».

Selvrealisering ligger i menneskets natur, vi er hver og en av oss i utgangspunktet noen store, mer eller mindre dårlig tilslørte egoister. I bibelen er det et klart mønster at selvhevdelse på forskjellige måter – bl.a. ved å undertrykke andre – knyttes til menneskets syndige natur. I skaperverket for øvrig avspeiles nøyaktig det samme. I dyreflokken finnes det alltid en leder som har kjempet seg fram til sin posisjon ved å vise seg sterkere enn de andre. Isbjørnhannen kan til og med få seg til å spise sine egne unger.

Mens egoisme og selvtilfredsstillelse er syndens grunnkraft, er kjærligheten den guddommelige grunnkraften. Faderen skapte oss – sine barn – av kjærlighet. Etter at satan kom på banen og infiserte skapningen med synd og opprør mot skaperen, strakte Faderens kjærlighet seg enda lenger. Han sendte oss sin sønn, som i kjærlighet bar all vår egoisme og selvhevdelse opp på korset – til utslettelse i Guds regnskapsbok. Dette er paradigmeskiftet! Kjærligheten ser det selvhevdelsen ikke er i stand til å få øye på. Jesus så Sakkeus i morbærtreet, han så røveren som hang på korset ved siden av seg, han så kvinnen ved brønnen, og han så de små barna. Og han gjorde noe med det – av kjærlighet! Samtidig brøt han kraftig med datidens tradisjonelle forventninger til seg. Han var radikal og beinhard mot datidens kirkeledere – de skriftlærde og fariseerne. Han betegnet dem som hyklere og kalkede graver, en radikalitet de til slutt drepte ham for.

Leiv og Christoffer var «hanner» som ble rammet av urett, og som tapte. Heldigvis finnes det blant den maskuline garde foruten Mesteren selv også utallige positive varianter der selvhevdelsen ikke har tatt overhånd. I disse dager har Nelson Mandela kommet i forgrunnen. Han var i utgangspunktet en regimekritiker og en terrorist, men hans styrke var en nærmest umenneskelig evne til å tilgi og å rette blikket fremover. Den evnen skapte fred i et ytterst fragmentert og urolig samfunn. Dalai Lama har sagt: «Hvis du bærer nag til et annet menneske, er det ikke den andre som rammes, for han merker ikke noe til det. Nei, det er deg selv. Så for din egen skyld, ikke tenk ondt om andre.»

Prest Sunniva Gylver var for noen år siden på juleradio med Ellen, 10 år. Hun fikk spørsmål om hvem som var best, nissen eller Jesus? Ellen svarte: «Det er Jesus. Du vet, nissen spør: Er det noen snille barn her? Jesus gjør ikke det. Jesus går til alle, han».