Bildet ovenfor er et alternativ til de klassiske og idylliserte bildene av Jesubarnet, og er et maleri av den russiske kunstneren Ivan Kramskoy med tittelen «Christ in the Desert». Det ble malt i 1872, og handler om da Jesus ble fristet av Satan ute i ørkenen (Matt.4, 1-11), originalen henger i Tretjakovgalleriet i Moskva (Google det gjerne for full størrelse).

Hva ser vi i dette bildet? Ensomhet er ett av stikkordene, Jesus er tilsynelatende forlatt. Han knuger hendene som ved en indre uro. Kroppsstillingen vitner om at han er tynget samtidig som han er konsentrert. Det fantastiske morgenlyset i demringen avslører at han har fastet lenge, han er dehydrert med poser under øynene, har neppe sovet om natten, kappen beskytter mot nattekulden. Bildet reflekterer på en vakker måte den situasjonen Jesus satte seg selv i ved å forlate lyset og det himmelske, for å la seg føde inn mørket der synden og tiden hersker. Han må forholde seg til alt menneskelig på godt og vondt i vår begrensede tilværelse, bl.a. tåle smerten det må ha vært for ham å erfare at de skriftlærde og fariseerne fullstendig hadde misforstått og forvaltet det himmelske på en forvridd og lovvisk måte. Han er helt fremmed her nede på jorden. Mens revene hadde huler og himmelens fugler reder, hadde ikke Menneskesønnen «noe han kunne hvile hodet på» (Matt.8, 20) – han var ikke av denne verden. Det hele kulminerte da han på korset opplevde seg helt forlatt av Faderen etter at det hadde falt et mørke over hele landet (Matt.27, 45-46). Å la seg føde inn i vår jammerdal innebærer en enorm fornedrelse, langt utover det vi kan forestille oss. Tenk om Messi forlot Barcelona for å spille for fotballklubben i Tistedal – en helt uvirkelig tanke! Likevel ville det bare være for en parantes å regne i forhold til Jesu fornedrelse, det var et paradigmeskifte som fant sted da han ble født inn i vår verden.

Tilværelsen i «det himmelske» utenfor vår virkelighet skjermet Jesus for direkte kontakt med synd og Satan. Ved å la seg føde her nede måtte han tåle å møte sistnevnte direkte, og å ta stilling til ham. Smerten det medførte ser vi noe av i maleriet. Hvordan skal vi så forholde oss til denne mannen Kramskoy så mesterlig har fremstilt? Jo, vi får lov til å betrakte ham personlig, som vår frelser og vår bror! Han har ført oss over fra mørket til lyset: I denne verden er dette skjult for våre begrensede menneskelige øyne – vi må tro det – men ved tidens ende skal det åpenbares fullt ut! Da Faderen introduserte sin sønn for verden og hyrdene på marken, var det selve «Herrens herlighet» som lyste om dem, mens «en himmelsk hærskare» sang og lovpriste Gud (Lukas 2, 9-13). Enn så lenge kan vi bare slutte oss til Selma Lagerløfs ønske i julefortellingen Den hellige natten om at «det som er nødvendig er at vi eier slike øyne som er i stand til å se Guds Herlighet». Selv om veldig mye i verden i dag kan fortone seg mørkt og håpløst har det ved Jesu liv og død blitt født et håp, et lys, for den enkelte av oss. Erling Rimehaug, tidligere redaktør i Vårt Land, skriver mye klokt. Vi siterer fra hans kommentar i avisen fra november i år: «Når Lukas skal oppsummere Jesu budskap, sier han det slik: «Himmelriket er kommet nær». Den gode nyheten er ikke at vi skal komme til himmelen når vi dør, men at himmelen kommer til oss mens vi lever.» Og videre: «Men det evige livet begynner ikke når vi dør. Det er allerede nå. Det livet vi får her sammen med Jesus fortsetter på den andre siden av døden. Det som har fått sin spede begynnelse her, skal fullendes i himmelen.»

Edvard Hoem var uten kristen tro i mange år. I en artikkel i Vårt Land fra november i år forteller han at «Det var etter en reise til Nicaragua, hvor jeg fikk stor sans for prestene som forkynte at Guds rike var der, hos dem, i deres bydel, at det snudde. I Nicaragua møtte jeg en frigjørende, ikke en fordømmende, teologi» Og videre: «Skulle jeg dø nå, er det ingen tragedie. Jeg synes jeg har gjort mye her i livet. Samtidig, så har jeg lyst til å se hvordan det går med barna og barnebarna mine.»

For øvrig føler vi at tiden raser og herjer med oss gamle, selv om vi – så lenge vi holder oss hjemme – har fredelige dager der frokosten umerkelig glir over i lunch, bare akkompagnert av knitring i avispapir. Men når vi er på flyreise er det med blandede følelser vi mottar instruksjonen om hvor redningsvesten befinner seg idet denne vesten skummelt nok kan være en metafor for selve livet: «Bearing in mind that it might be right behind you….». Men vi er veldig takknemlige fordi vi har helse og førlighet, og har evnen til å trives i hverandres selskap. Vi setter ikke minst stor pris på Stranda 3, der vi har hytte og hus i ett, og som er et flott samlingssted for familien.

Men vi innser også at vi ikke i all fremtid kan drive og farte på samme måten. Fagsjef i Presteforeningen, Per Kristian Aschim, skrev i Vårt Land i sommer et innlegg under overskriften «Den viktigste veien er veien hjem». Han siterer fra en barnebok fortellingen om den vesle bjørnen og den vesle tigeren som bor idyllisk på landet ved en elv. Likevel bryter de opp en dag. Det kom nemlig flytende en fjøl fra en banankasse forbi. På den sto det Panama. Panama ble med en gang metaforen for det lovede landet som lukter bananer. De bryter opp for å finne Panama. Etter mange viderverdigheter kommer de omsider fram til et sted som likner drømmenes Panama. Et idyllisk sted på landet ved en elv. Det viser seg at de har gått i ring og er kommet hjem igjen, nå får de øynene åpnet og ser de hvor fint hjemstedet er. Ja, sa den vesle tigeren, drømmelandet vårt, herfra trenger vi aldri, aldri reise! Aschim avslutter artikkelen med hvordan Ole Paus introduserte salmen «O, bli hos meg» da han spilte den inn på plate i 1991: «Mine damer og herrer, her kommer en sang om – hjemlengsel» - den kan vi nok også kjenne på iblant.

I den møtetradisjonen vi har havnet i var det i tidligere tider ekstra velsignet når man kunne «synge det siste verset om igjen». Vi følger opp, og siterer Eivind Skeie nok en gang, og ønsker dere alle en velsignet jul og alt godt for tiden som kommer!

«Så enkelt og stille kom Gud til vår jord.

Så høyt er jeg elsket av Jesus min bror.

Han kom fra Guds himmel, Gud selv var han lik,

men Jesus ble fattig, og jeg er blitt rik.»