Jon Michelet valgte å gå ut i offentligheten med sin diagnose etter at han ble rammet av prostatakreft. I et foredrag nylig hørte jeg ham fortelle om sine erfaringer med sykdommen og behandlingen, som bl.a. innebar strålebehandling. Under denne behandlingen var det viktig å ligge helt stille. Han fikk skryt av stråleterapeuten – tommelen opp – fordi han klarte det så bra. I ettertid sto dette for ham som noe av det underligste og mest positive ved hele behandlingen. Forundret kunne han konstatere at positiv feed-back fordi han klarte noe så enkelt som å ligge stille, ga ham en sterk oppmuntring i en vanskelig periode.

Positiv feed-back er viktig, og i sårbare situasjoner ofte avgjørende. Barnepsykiaterne er samstemte i synet på at manglende positiv bekreftelse under oppveksten svært lett gir barna varige psykiske mén. Et vennlig og oppmuntrende klapp på skulderen, et ”tommelen opp”, vil alltid løfte oss. Jo mørkere vi ser på situasjonen, desto større blir virkningen av en slik oppmuntring.

Jesus var i utgangspunktet i lyset, uten begrensning i verken tid eller rom. For din og min skyld valgte han å la seg føde inn i mørket (Johs 1:5), gå inn i tiden, med hele den begrensningen dette innebar. Han måtte forholde seg til syndige mennesker som kom i hans vei. Han refset hyklere, men de som var dominert av menneskelige svakheter og i egne øyne ikke var prektige, møtte han med kjærlighet og empati. Han løftet opp dem som trengte det mest i en fortvilet situasjon. Vi kan aldri forstå selv en ørliten del av den smerten det må ha vært for Menneskesønnen å gi avkall på sin herlighet for å kunne komme oss syndere i møte (Fil 2:7). Han beskriver noe av dette selv ved svaret han gir til én som ville følge ham hvor han enn beveget seg: ”Jesus sa til ham: Revene har huler, himmelens fugler har reder, men Menneskesønnen har ikke det han kan helle sitt hode til.” (Luk 9:58). Slik føltes det for ham ved hvem alle ting var skapt (Heb 1:2). Han, som kom fra lyset og var uten synd, kunne ikke finne noen støttepunkter her i sin mørke, jordiske tilværelse – ikke noe som kunne gi ham hvile. Veien mot korset var logisk men tung. Ikke noe beskriver Jesu smerte som samtalen han førte med sin far i tiden like før han lydig lot seg korsfeste: ”Så gikk han bort og bad for annen gang: Min Far! Kan ikke dette beger gå meg forbi uten at jeg må drikke det, så la din vilje skje” (Matt 26:42). Og senere: ”Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst: Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?” (Matt 27:46). Jesus hadde i kjærlighet til oss valgt å la seg belaste med din og min synd. Han som var lys ikledde seg vårt mørke, og Faderen kunne derfor ikke kommunisere med sin sønn inn i hans død for oss.

Teoretisk sett kan vi tenke oss at det hele ble avsluttet slik. Vi ble uten synd, dødens makt var brutt. Menneskesønnen ville endt sin eksistens p.g.a. sin stedfortredende død. Men da Jesus befant seg i sin mest kritiske og håpløse situasjon handlet Faderen! Sønnens lydighet skulle ikke gjøres til skamme. Faderen oppreiste Sønnen: ”Ved ham er dere kommet til å tro på Gud, som oppreiste ham fra de døde og gav ham herlighet.” (1Pet 1:21, jfr. også Apg 2:24). Da alt fortonet seg på det mørkeste for Jesus grep Faderen inn og reiste opp sin lydige sønn!

Derved kan også vi reises opp (Kol 3:1), til herlighet! Vi har en arv i vente, et nytt herlighetslegeme for hver enkelt av oss (2 Kor 5:2). Men enn så lenge, mens vi enda befinner oss på begrensningens arena, er det kun sammen at vi utgjør Jesu herlighetslegeme.

Jon Michelets stråleterapeut var klok og ga ham ros i det øyeblikket han trengte det mest. Ånden er gitt oss som hjelp, ikke minst når vi trenger det mest. Han er på en måte vår ”coach” og sekundant. Han er det guddommelige alternativet til nevnte stråleterapeut, og ”timingen” er alltid ideell. Jeg glemmer aldri en tale av A.Kasborg om den hellige Ånd, som kommer oss til hjelp når vi trenger det mest. Han brukte Abraham og Emmaus-vandrerne som eksempel. De fikk alle hjelp da behovet – som de ikke nødvendigvis følte på selv – var størst. Det guddommelige svaret ved Ånden kommer stillferdig opp ved siden av den/de som trenger inspirasjon fra det guddommelige. Melkisedek bringer Abraham en hilsen fra Frelseren – brød og vin – på et tidspunkt da det var avgjørende at han foretok et riktig valg. Emmaus-vandrerne blir møtt av selve Frelseren som kommer opp ved siden av dem, fulgte dem, og etter hvert ga seg til kjenne. En bedre behandling av en reaktiv depresjon skal man lete lenge etter!

I en menighetssammenheng er hilsenen fra Paulus i Rom 12:10 vesentlig: ”Vær varmhjertet mot hverandre i broderkjærlighet! Kappes om å hedre hverandre!” Esaias trøster oss: ”Han gir den trette kraft, og den som ingen krefter har, gir han stor styrke” (Esaias 40:29).