Låtskrivere er variable, noen ganger stimulerer de til refleksjon, ikke minst når de legger egne erfaringer til grunn. Johnny Cash ble aldri stor i egne øyne, og kledde seg helst i svart for ”the poor and the beaten down”. Én av hans klassikere er ”A Sunday morning sidewalk”. Den reflekterer hans mollstemte syn på livet, og beskriver en mann som søndag morgen våkner i bakrus, reparerer med et par øl, og går så ut i dagen og vandrer rundt knuget av ”eftertenksomhetens blekhet”. Han lar egen mislykkethet speile seg mot de vellykkede han møter: faren som leker med det leende barnet sitt, søndagsskolen med åpent vindu der barna synger kjente sanger. Han knuges av ensomhet, og blir stadig minnet om noe han har mistet underveis – utilstrekkeligheten pisker ham i ansiktet.

Ole Paus beskriver i en sang noe av det samme, men er mer positiv idet han øyner en løsning: ”Hvem kommer til meg når andre går bort, hvem blir igjen? Hvem våger se bak alt jeg har gjort og likevel kalle seg venn? Hvem orker se meg som den jeg er og elske meg som en sønn? Det begynner å bli et liv dette her, det begynner å ligne en bønn.”

Jesusbarnet i krybben tegnes ofte som en vellykket og småfet gutt med glorie rundt hodet. Alt tyder imidlertid på at han ble født inn i trange kår, der det som var av herlighet kom ovenfra med engler som budbringere. I voksen alder søkte han de mislykkede fremfor de vellykkede, og minnet fariseerne om at det ikke var de friske som trengte lege, men de som hadde det vondt! Vi tror han finner det mer meningsfylt å være medvandrer i ”A Sunday morning sidewalk” enn å delta i søndagens høymesse. Sangen ”Nogonstans bak alla skuggorna står Jesus” beskriver noe av dette på en fin måte. Mesteren kommer gjerne stille til oss når vi trenger ham mest, slik han gjorde for de skuffede og bedrøvede Emmaus-vandrerne.

Dessverre sniker det seg ofte blant oss kristne inn en holdning der vi fokuserer mer på det livet vi lever enn på de menneskene vi er, og vi glemmer at vi som enkeltindivider er verdsatt så høyt av Jesus at han lot seg korsfeste for oss. Ikke sjelden er det personer som mange vil kalle perifere i forhold til den kirkelige autoritet, som reflekterer evangeliet. Jonas Gardell er kontroversiell, ikke minst fordi han har merkelappene baptist, komiker og homofil hengende på seg. Selv fokuserer han på ”røveren” som ble korsfestet samtidig med Jesus. Denne ba Jesus om å tenke på seg når han var kommet til sitt rike, hvoretter Jesus umiddelbart erklærte at røveren samme dag skulle bli med ham til paradis. Gardell uttaler: ”Jesus sier ikke: hva har du gjort, hva er du skyldig i? Han redder ikke bare de som gjør gode handlinger. Han hjelper ikke fordi man fortjener det, men fordi man trenger det!” Gardell fortsetter: ”Hver grense vi setter for Guds kjærlighet er vår egen grense. Det er Kirken som over tid har endret Jesu budskap. Det er i senere tekster, lenge etter Jesu liv, at ord som anger og bot kommer”. Jo Nesbø, pappaen til Harry Hole, skal på vegne av Harry-Hole-stiftelsen årlig gi en utmerkelse til ”En ålreit fyr”, som også er navnet på utmerkelsen. Offentliggjørelsen av utmerkelsen skjer langt fra Nobel-instituttet, nemlig i den brune kaféen som Harry Hole ofte frekventerer: Café Schrøder. I år var det fengselsprest Odd-Cato Kristiansen som fikk utmerkelsen. Nesbø begrunner det slik: ”Odd-Cato er en mann som – for å bruke en fotballmetafor – spiller med hjertet utenpå skjorta. Han er en mann som de som ikke har så mange å stole på, kommer til. Han er ikke perfekt, og kanskje det er derfor han også gir andre en ny sjanse hvis de ikke lever opp til løftene sine. Og en sjanse etter det. Og etter det...” Den samme Odd-Cato er på Ila landsfengsel kjent for å være opptatt av ikke å sette seg selv høyere enn fangene, og han holder sine prekener sittende på gulvet, og ikke fra talerstolen!

En pensjonert kirkelig autoritet, Børre Knudsen, har ikke det samme klare syn på det evangeliske budskap. I et intervju med Aftenposten september i år erklærer han at han ikke har homofobi, og fortsetter: ”Hele denne diskusjonen er forfeilet. Den hører hjemme i skriftestolen. Noen gjør for mye ut av homofilien. Jeg har gode homofile venner, og har ikke noe imot en homofil prest. Men han bør leve som en kristen”! (vår utheving). En som virkelig har forstått evangeliet er en nyomvendt narkoman som begeistret forteller: ”Jeg leser Bibærn hver jævla dag!”

Religionsfilosofen John D. Caputo har sett seg lei på den tradisjonelle formuleringen ”hva ville Jesus ha gjort” i ulike situasjoner. Han har derfor skrevet en bok om ”hva ville Jesus ha endret på (deconstructed)”. Utgangspunktet er hans kritiske holdning til den kristne høyresiden i amerikansk politikk. Her finner han en fundamentalisme som idoliserer Bibelen uten å ta dens virkelige utfordringer på alvor. Han finner en president (Bush) som bekjenner seg til Jesus, men som neglisjerer de fattige og fører en meningsløs krig i Irak. Han finner en kirkelig høyreside som legger all vekt på to etiske spørsmål – homoseksualitet og abort – mens den er blind for de store sosiale utfordringene. Caputo sammenfatter: ”Hva er da Guds rike? Hvor finner vi det? Det blir funnet hver gang en krenkelse blir tilgitt, hver gang en fremmed blir ønsket velkommen, hver gang en fiende blir omfavnet, hver gang de minste blant oss blir løftet opp, hver gang en lov blir skapt som tjener rettferdigheten, hver gang en profetisk røst reiser seg mot urettferdighet, hver gang summen av loven og profetene blir kjærlighet”.

Dette avspeiler evangeliets grunnpilar: kjærligheten. Oss mennesker imellom skaper kjærlighet trygghet. Guds kjærlighet gir også trygghet, helt inn i døden. På gravsteinen på Ronald Fangens grav er hans egen salmestrofe hugget inn: ”Når dette hjertets uro dør, da skal jeg møte deg.”

Meget rundt julen handler om penger – ”penger skal henrulle”. Arne Garborg ville neppe frontet julens merkantile interesser. Han skriver i sitt dikt ”Um pengar”:

”For pengar kan ein få alt, heiter det. – Nei, ein kann ikkje det.

ein kann kjøpa seg mat, men ikkje mathug,

dropar, men ikkje helsa,

mjuke senger, men ikkje svevn,

lærdom, men ikkje vit,

stas, men ikkje venleik,

glans, men ikkje hygge,

moro, men ikkje gleda,

kameratar, men ikkje venskap,

tenarar, men ikkje truskap,

gråe hår, men ikkje æra,

rolege dagar, men ikkje fred.”