Jeg har nylig kommet tilbake fra en reise til bl.a. Kambodsja. Fra vårt hotellværelse i 2. etasje i Phnom Penh så vi et stort veikryss. Det var 4 større og godt trafikkerte veier som møttes. Selve krysset var bare et stort areal uten den minste form for oppmerking. Trafikklys var også totalt fraværende. Trafikkantene var av alle slag: Mopeder og scootere dominerte. Svært ofte var hele familien samlet på tohjulingen med ett eller flere små barn stående imellom de voksne. Føreren hadde da ofte én hånd på styret, den andre rundt barnet. Noen mopeder var overlesset av varer som skulle til markedet, levende dyr var intet unntak – kyllinger og griser. Mange brukte vanlige sykler som ”varebil”. Det var sykkeldrosjer, syklende iskremselgere og ”tuk-tuk”er. Selvsagt var det også biler av alle slag, gjerne små lastebiler overlesset med folk og varer. Farten var relativt moderat og veldig jevn, ingen stoppet opp. Fotgjengere og til og med en elefant i uberørt og jevnt tempo var midt i trafikken! Norske myndigheter ville stengt krysset umiddelbart og bygget om til en rundkjøring. Men for kambodsjanerne fungerte det hele utmerket! Det var som om de navigerte på lyd og bevegelse som en flaggermus navigerer på sin ”radar”. Trafikkantene kom svært nær hverandre uten å kollidere. Egentlig virket det som om den enkelte aktør klarte å sette seg inn i med-trafikkantenes tanker, og derved unngikk sammenstøt.

Hvorfor skrive om et veikryss i Kambodsja? Jo, fordi den imponerende og smidige flettingen de enkelte imellom minnet meg sterkt om det grunnleggende prinsippet i kristenlivet, nemlig det å elske hverandre, å sette andres behov like høyt som sine egne!

Jesus levde sitt liv helt i tråd med sin lære. Som en ouverture før sin avskjedstale til disiplene viser han sin kjærlighet ved å vaske disiplenes føtter (Johs 13:13). Ved på denne måten å underordne seg, bøye seg innunder sine disipler, var Menneskesønnen herliggjort! (v 31). Så gir han disiplene et nytt bud om at de skal elske hverandre slik som han elsket dem (v 34). Å elske vår neste slik, av hele vårt hjerte, kan vi som mennesker aldri klare, vi er helt avhengige av at vi blir fylt av en guddommelig kjærlighet. Denne kjærligheten demonstrerte Gud ved at Jesus lot seg føde inn i vår syndige verden, og ved å oppreise ham fra graven.

På samme måte ser jeg for meg menigheten som en slags modell – en arena – der Gud kan få demonstrert sin kjærlighet. Det er nemlig den kjærligheten som er selve forutsetningen for at den enkelte av oss kan klare å fungere som lemmer, som skal flettes innunder hverandre i ekte respekt og ydmykhet. Guds kjærlighet blir virksom i og imellom oss. Ethvert flettverk er basert på at alle strå som flettes i prosessen bøyes innunder andre strå; derved blir det sterkt, og får en funksjon. På samme måte dannes bildet når man vever billedvev. Trådene flettes inni hverandre, og det hele blir varig. Det fine i begge eksemplene er at det ikke er det enkelte strå eller den enkelte tråd som blir synlig, men helheten. Enkeltelementene forsvinner idet funksjon og form (les: Åndens frukter) dominerer.

Utad er det Guds kjærlighet som skal reflekteres. Etter at Jesus har gitt det nye budet til disiplene sier han: ”Har dere kjærlighet til hverandre, da skal alle kunne se at dere er mine disipler.” (v 35).

Nylig ble Egil Solheim tatt ut av tiden. Vi kan glede oss over at han nå er gått over fra en fysisk plagsom tilværelse til en for oss ufattelig tilstand i herlighet og lys. Hvor liten kan en menighet være? To tråder er nok til å lage en fletning. Jesus lærte disiplene at ”Alt det to av dere på jorden blir enige om å be om, skal de få av min Far i himmelen. For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.” (Matt 18:19-20) For meg står Egil og Arne’s liv og virksomhet som et lysende eksempel på en åndelig samhandling, nøyaktig lik den åndelige samhandlingen enhver fungerende menighet er basert på! Var Egil størst? – eller Arne?? I denne sammenheng et fullstendig irrelevant spørsmål! De fikk nåde til å innordne seg hverandre, til å tåle hverandre. Selv menneskelig sett var de en enhet. Vår sønn Kjetil og kameraten hans var ikke i tvil om hva de skulle bli som voksne, etter at Egil og Arne hadde hatt en møteserie i Volda: Vi skal bli Egil&Arne! Åndelig sett ble de med sine forskjellige gaver en funksjon av hverandre i et åndelig flettverk.