For ikke lenge siden var jeg til vurdering ved en privat klinikk for en mulig ryggoperasjon. Jeg hadde tatt MR av nedre del av ryggen, og bildene viste hele spekteret av slitasjeforandringer gamle mennesker kan ha blitt påført, med spinal stenose i alle etasjer som det dominerende funnet. Bildene var i forkant oversendt aktuelle nevrokirurg.

Spørsmålet var om tilstanden kunne opereres, og hvor det evt. var best å få det gjort. Var det ikke mulig med operasjon ville jeg få en redusert livskvalitet for resten av livet, så det var litt spennende. Mossik, kona, stilte som vanlig trofast opp, og jeg var bestemt på å be om at hun måtte få være med under konsultasjonen, to husker eksempelvis bedre enn én.

Mens jeg satt på venterommet tenkte jeg plutselig på at jeg jo har en med meg som ikke trenger å spørre om lov til å være med: min himmelske Far! Så da det ble min tur gikk vi alle tre inn til konsultasjonen - Mossik, Far og jeg. Jeg var takknemlig da det viste seg at det lå til rette for operasjon, og ble trygg i valget av operatør og sted.

Nå er jeg operert, så langt har alt gått bra. Ved operasjonen kunne ikke Mossik være med, hun fant et bra alternativ i Sandvika Storsenter. Men Far var med. Det virker barnslig og enfoldig, men sangen "som kom til meg" før operasjonen var en enkel omskrivning av Sov Dukkelise: "...og mens du sover, våker din Far. Ingenting vondt ditt leie skal nå, Far er jo hos deg, han passer på".

Dette kan synes banalt. Det jeg gikk gjennom var peanuts mot hva mange andre mer alvorlig syke har måttet gjennomgå. Og det kan selvsagt innvendes at i mitt tilfelle kunne jeg dra fordeler av at jeg hadde kontakter med "innside information" og kunne velge ut i fra det. Likevel lærte dette meg en lekse om hvilke privilegier vi som kristne til enhver tid har, men som vi mentalt ikke henter ut i det daglige, men "gjemmer" til de store og krevende krisene i livene våre. Det som tilhører "det guddommelige", som er "på den andre siden" er i virkeligheten så nær som det går an! Det er bare det at vi ikke kan sanse det med våre menneskelige sanser. Våre naturlige øyne evner ikke å fange inn noe bilde av det guddommelige, våre aldersbefengte ører - med eller uten høreapparat - kan ikke fange opp himmelske lyder eller ord, vi er ikke "på nett". Men vår Far og Jesus vår bror er der, vi må bare øve oss til å tro det. Med et slikt slektskap er vi priviligerte, det må vi gjøre oss nytte av rent mentalt. Da vil sjelen vår fylles med fred, den som kun en allmektig far kan gi oss. Det vil gjøre oss trygge i alle situasjoner, i hverdagen som i store prøvelser - vi kan hvile!