Haugesund har mangt og meget å by på, ikke minst Sildajazz’en som en årlig begivenhet. I fjor var jeg tilstede ved én av de mange konsertene. Det var såkalt glad-jazz på programmet, for meg en musikkform jeg lett kan identifisere meg med, og som trenger rett inn sjelen, liflig og harmløs. Harry Connolly’s Jazz Friends sto på programmet, de kalte seg selv visstnok bare ”vennene”. Jeg kom relativt tidlig. Noen fra ensemblet var allerede i gang med oppvarmingen, de andre kom etter hvert. Sistemann lovlig sent, og så ut som han kom rett fra køya, etter en sen natt på byen. 

Instrumentene deres var som en del av dem selv, og ble traktert med profesjonell sikkerhet. De var ikke blankpolerte, ikke noe for øyet, men bar preg av å være godt brukt. Noen av musikerne hadde levd i ganske mange år, den sist ankomne inklusive. Andre var av yngre dato. Noen bar med seg glede i ansiktet, noen var alvorlige og til dels melankolske. Alle tedde de seg som helt alminnelige mennesker som man naturlig kunne ha truffet hvor som helst i ulike sammenhenger. Men selv om disse menneskene alle ville ha forsvunnet i menneskemylderet hvor som helst, var det de presterte sammen så langt fra noe man finner på et hvert gatehjørne.

Musikk kan oppleves ganske forskjellig, men å unngå å bli smittet av umiddelbar glede når man hører slik musikk er for meg mildest talt vanskelig. Og gutta selv fikk også en annen glød over seg da de begynte å traktere instrumentene sine, selv melankolikeren frisknet til. De spilte sammen, men innimellom var det én av musikerne som hadde en solo med sitt instrument, mens de andre enten lot være å spille, eller akkompagnerte lavmælt. Men hele tiden var alle like meget med i musikken, og en oppmuntrende hyllest fra de andre fulgte som regel den som avsluttet ett solonummer. De fleste hadde sitt éne, men noen behersket også flere instrumenter. Ensemblet kommuniserte bra med sitt publikum. De fikk rede på at én blant tilhørerne også behersket denne typen musikk. Han ble straks invitert til å delta, og bidro ved helt naturlig å bli en del av ensemblet – til gjensidig glede. 

Hver av disse utøverne kan selvsagt også bruke sitt eget instrument hjemme for seg selv, og i en opptreningsperiode er det gjerne nødvendig. Men samklangen, harmonien, kan de kun prestere sammen, etter felles øvelse. Dersom de kommer sammen uten instrumentene sine blir sammenkomsten av en helt annen karakter enn den ville blitt med instrumenter. Selv om det bare er én som kommer uten instrument vil det som presteres aldri kunne bli det det var ment til å være. 

Paulus oppfordrer i en menighetssammenheng helt klart alle som møter frem om å bringe med seg noe: ”Hvordan er det da, brødre? Når dere kommer sammen, da har hver enkelt av dere en salme, en lære, en åpenbaring, en tunge eller tydning. La alt skje til oppbyggelse.” (1.Kor. 14, 26). Jesus forteller oss i Matt. 25, 14-30 at vi alle er utstyrt med ”talenter” i ulik mengde. Han gir klar beskjed om forskjellen mellom å grave ned denne talent-gaven, og å ta den i bruk. Menighetens ”virke” er ikke en sum av det vi mennesker kan prestere sammen, selv om det ofte virker slik. ”Menigheten” utgjøres av den åndelige samhandlingen mellom mennesker som ved troen har fått en ny, åndelig dimensjon inni seg. Og til enhver slik ”ny fødsel” er det alltid knyttet en gave, en spesiell evne – et instrument – som vi har fått av bare nåde, og som skal brukes av den enkelte i menigheten! 

For at Guds hensikt med den enkelte lokale menighet skal oppnås må først og fremst alle i menigheten ha fått malt for sine øyne – åndelig sett – hva som er fellesskapets endelige oppgave, nemlig intet mindre enn å fungere som Jesu herlighetslegeme. Da utvikles alle Åndens frukter, med kjærligheten som fellesnevner. Før det kan skje må i hvert fall noen i menigheten se klart for seg i lys av Guds Ord hvordan dette byggverket skal fullføres. Med andre ord så må det foreligge en byggetegning, slik det gjorde da Tabernaklet skulle bygges. Samtidig må den enkelte bli seg bevisst – gjerne over tid – hva som er hennes eller hans spesielle gave, hvilket instrument man er utstyrt med. Vi har alle fått noe, det må bare få komme til syne og bevisstgjøres. Her tror jeg fellesskapet ofte kan være nøkkelen, idet andre gjerne lettere ser hva vi har av gaver enn det vi gjør selv. Denne gaven må alltid oppøves til å brukes på rett måte sammen. Og hele tiden trenger vi hverandres oppmuntring. 

Med en slik bakgrunn vil det bli helt feil å betegne noen som ”aktive i menigheten”, underforstått at andre er passive. En menighet er ugjenkallelig avhengig av at alle er aktive med hver sine gaver og instrumenter, og alle gaver er like viktige! Det minste ”sukk” i en møte-sammenheng kan ha like stor og forløsende betydning som den flotteste og lengste tale. 

Evangeliet er ”det glade budskap”. Som Jesus gjorde det skal også den enkelte menighet formidle dette budskapet. Ikke ved menneskelig prestasjon, men ved sammen å bruke det vi har fått av ”instrumenter”. Hver for oss har vi en svært begrenset åndelig tyngde, vi vil lett forsvinne i menneskemylderet. Men sammen er vi åndelig sett gitt å kunne utøve den lifligste musikk, den som skaper glede. Det dreier seg om en glede kun Jesus og hans menighet kan gi: ”Og dette taler jeg i verden for at de skal ha min glede fullkommen i seg.” (Johs. 17, 13). 

Det er svært lite vi som menighet kan organisere oss frem til, uansett vil vårt byggverk brenne opp i ilden som høy og strå når det prøves. Det er ene og alene det Herren skaper som til slutt består. Det er Han som gir oss instrumentene/nådegavene, og Han som ved fellesskapet lærer oss å bruke dem i samspill. Den musikken som da skapes skal aldri opphøre! Hva skal vi så gjøre? Tør vi å legge ned vårt eget strev, våre egne strategier, og ikke minst våre egne tradisjoner, for å satse på det som Ånden leder oss til? Vi mennesker kan kun legge til rette, slik at alle som vil være med å bygge menigheten til ”manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde” (Ef. 4, 13), kommer sammen til samme tid og på samme sted. Herren vil gi oss instrumentene/redskapene, bruksanvisningen er gitt oss i Ordet, og ved Den Hellige Ånds hjelp skapes symfonien. Antall ”øvelser” må være realistisk slik at de aller fleste kan komme hver gang. All perifer virksomhet som ikke omfatter hele menigheten bør prioriteres lavt – det er ”hovedforsamlingen” som utgjør det åndelige tyngdepunktet, og som må prioriteres. 

Det er min bønn at den enkelte menighet skal utgjøre et slikt åndelig tyngdepunkt. Herren er den samme, løftene ligger foran oss. Måtte vi alle få se hva menigheten egentlig representerer åndelig sett i lys av Guds Ord. I Efeserbrevet 3.kapittel, vers 10 leser vi: ”Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen.”.