Dette var overskriften på et innlegg av spaltisten Shabana Rehman i Aftenposten nylig. Hennes primære anliggende var å beskrive de praktiske problemene hun, som var født i Pakistan, hadde ved innreise til Israel. Hun ble behandlet høflig, men måtte gjentatte ganger og over lang tid svare på en rekke spørsmål, bl.a. om navnet på farfaren. Noe beskjemmet opplevde hun at hun ikke kunne huske navnet hans, de kalte ham bare baba, som er det generelle navnet for ”bestefar”. Hun kom seg til slutt inn i Israel uten å kunne huske farfarens formelle navn.

Dette er for meg et fint bilde på vår situasjon som Guds barn. I motsetning til de formelle krav som stilles ved innreise til et land daglig truet av terror, er vi kalt til å forholde oss til det reelle, og ikke til det formelle. Det reelle er at vi ved å bli født påny har fått lagt ned i oss barnekårets ånd, som gjør det naturlig for oss å kunne rope Abba, Far! (Rom 8:15). Bildet halter kanskje litt fordi det her var snakk om farfarens og ikke farens navn. Men som veletablert og stolt bestefar til 8 barnebarn velger jeg å se stort på dette. Det er spennende og gir mange fine opplevelser å følge barnebarna fra før de kan snakke, til de kan uttale morfar og farfar på en etter hvert klar og naturlig måte, på samme måte som det var i sin tid å bli titulert som far og pappa av egne barn. Fra et lite barns side er det kontakten og kommunikasjonen som til enhver tid er vesentlig, ikke selve ordene eller lydene det klarer å prestere.

Da Jesus skulle lære disiplene å forholde seg til guddommen ved å be riktig, var utgangspunktet klart, de skulle forholde seg til den som til en far: ”Fader vår, du som er i himmelen!” (Matt 6:9). I kapitlene 14 til 17 i Johannes-evangeliet løftes dette opp på et høyere plan (les dem!). Det er ikke mange steder i bibelen at vårt forhold til guddommen beskrives vakrere og mer konkret enn i disse kapitlene. Jesus skulle snart skilles fra sine disipler, og det var maktpåliggende for ham å meddele dem det himmelske så godt det var mulig. Her kan man gjerne snakke om far, barn og barnebarn, idet det er 3 ”elementer” som omtales: Faderen, Sønnen og vi troende som menigheten/vintreet. Sønnen og Faderen er ett, og vi er ett i Sønnen ved at vi blir i Ham slik Han blir i oss, og vintreet bærer frukt – derved blir også Faderen herliggjort! I kap. 15 vers 8 finner vi et av de sterkeste og mest konkrete løftene i Guds ord, som også understreker den lokale menighets – vintreets – enorme potensial: ” Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal få det.” Til slutt kulminerer det hele ved at tre-delingen nå blir til en enhet: ”at de alle må være ett, likesom du, Far, i meg, og jeg i deg - at også de må være ett i oss, for at verden skal tro at du har utsendt meg. Og den herlighet som du har gitt meg, har jeg gitt dem, for at de skal være ett, likesom vi er ett.” (kap.17:21-22).

Den grunnleggende kraften i denne enheten – i guddommen – er kjærligheten. Den har et enormt potensial som også virker frigjørende. Guds kjærlighet er uendelig meget større enn det vi mennesker kan prestere, men fra tid til annen reflekteres noe av Guds kjærlighet også ved oss mennesker. Et stort eksempel på dette er Nelson Mandela. Selv om han var et menneske med sine svakheter, så var det hans kjærlighet til sitt folk og hans fravær av hevnlyst, som reddet Sør-Afrika fra et blodbad av dimensjoner. Etter 27 år i et ydmykende fangenskap med tortur ba han om forsoning! President Bill Clinton spurte en gang president Mandela om han ikke etter alle årene i fengsel var rasende og sint på det tidligere apartheidregimet og de hvite som hadde opprettholdt det? Mandela smilte og svarte mildt: ”Jo, men jeg ville fortsatt være fanget om jeg hatet dem. Jeg ville være fri, så jeg lot det fare.” (Aftenposten, Innsikt, juli/august 2008). Paulus stadfester: ”Til frihet har Kristus frigjort oss.” (Gal 5:1). Trelldommens ånd binder oss, barnekårets Ånd frigjør! – vi kan overlate alt til vår Far (Rom 8:15).

Shabana Rehman hadde et naturlig og positivt forhold til sin farfar, selv om hun ikke hadde alle formalitetene klart for seg – for henne var han uansett baba. Hans rolle som bestefar hadde aldri vært relatert til eller påvirket av det formelle navnet hans. Gud krever ikke en formell prosedyre ved at vi må bruke det rette, formelle navnet. Han setter heller ikke noe navn på seg selv, Han sier: Jeg er den jeg er! (2.Mos 3:14). Det er det som er det vesentligste for et lite barn, det må være trygg på at far eller bestefar er tilstede og kan ropes på når som helst.

Slik er det for oss troende i vårt forhold til vår himmelske Far. Vi skal slippe å kunne alle menneskelige teorier om guddommen. Han ønsker å strekke ut sin kjærlige og trygge hånd til oss, og ber oss rett og slett om å holde i den og å kalle ham Far! Det er nemlig det han ønsker å være for oss – under alle forhold og gjennom alle tider. ”Med sine vingefjær dekker han deg, og under hans vinger finner du ly. Hans trofasthet er skjold og vern.” (Sal 91:4). Kjell Andenæs