I mars 2006 ble den amerikanske marinesoldaten Matthew Snyder drept i kamphandlinger i Irak. Han ble begravd hjemme i Kansas. Familie og venner sto ved graven og sørget over den døde. De ble imidlertid snart forstyrret i sin sorg. Ukjente mennesker samlet seg rundt dem. De bar plakater som sa: ”Takk Gud for døde soldater”! Og som en siste hilsen: ”Dere havner i helvete”!! Hvem var disse menneskene – en ny generasjon Ku Klux Klan? Svaret var rystende: Demonstrantene tilhørte Westboror Baptist Church! Hvorfor kom de? Var Matthew en forbryter? Nei, han var homofil! Disse menneskene med høy bekjennelse hatet homofile og fordømte dem på det sterkeste. De så en sammenheng mellom homofili og soldatdødsfall, de så på det som en straff fra Gud fordi det er stor ”homofil aktivitet” i USA.

Vår Frelser ble født under enkle forhold for om lag 2007 år siden. Visste han hva han stelte i stand, og hvor mange gale tilhengere han skulle få? For oss er han en Frelser vi har et personlig forhold til. I kjærlighet og uten betingelser har han gitt oss et nytt liv som utad ikke alltid er så tydelig i dette livet, men det garanterer en tilværelse også etter døden – en tilværelse som blir langt bedre enn både Thailand, Kanariøyene og Haugesund til sammen! Av noen blir Frelseren misbrukt i enkeltmenneskers og grupperingers egeninteresse, legitimert med mer eller mindre prektige religiøse overbygninger – utad er sikkert Westboror Baptist Church tiltalende. Jesus talte klart i en lignelse om medmenneskelighet (Matt 25:40): ”Sannelig sier jeg dere: Alt dere gjorde mot én av disse mine minste brødre, det gjorde dere mot meg.” – dette gjelder på godt og vondt.

Det er bra å stå opp for mennesker som blir misbrukt og utnyttet. Men når man fokuserer på svakheter og avvik og definerer det som ”synd”, samtidig som man setter seg i dommersetet i evangeliets navn, da har man misforstått fullstendig.

Dessverre er ikke eksempelet fra Kansas enestående. Kamp om makt og rettroenhet har fulgt kirken fra tidlige tider. Tvangskristning, inkvisisjonens kamp mot kjetterne, korstogene – alt er grelle eksempler på misforstått kristendom.

Ingemar Bergman døde i sommer, 89 år gammel. Han vokste opp med ensomhet og ydmykelse, sønn av en streng prest. Han forteller: ”Slik som det var vanlig på den tiden ble jeg oppfostret til å ha dårlig samvittighet.” Autoriteter som i kristendommens navn utøver makt ved miljø- og tanke-kontroll, og ved å trykke på andres dårlige samvittighet, bør selv aldri ha god samvittighet!

Slike avsporinger av evangeliets budskap kan føre til at ”synd” defineres avhengig både av geografi og tidsperiode. Den danske nonnen mistet jo sigaren i forbauselse over å se at den norske nonnen hadde perler i ørene. Trekkspill, makeup og kvinner i bukser er i de fleste kristne miljøer i dag blitt stuerent. Vi kan registrere at det 13.mars i år var 46 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert som den første kvinnelige prest i den norske kirke. Dommedagstrusler hang tungt over denne utnevnelsen, mens det i dag knapt er noen som registrerer prestens kjønn. Men ve den som er skapt som homofil! Hvordan kan noen forsvare at en hel kirke – som forvalter et unikt evangelium i utgangspunktet kjemisk fritt for fordømmelse – til de grader blir opptatt av en liten gruppe mennesker fordi den tiltrekkes mer av sitt eget enn det motsatte kjønn?

Journalist Dag Kullerud skrev i Aftenposten for en drøy måneds tid siden: ”Den norske kirke har en merkverdig evne til å la det lille bli det store. Det skjer i en symbiose med mediene. Disse bryr seg lite og vet lite om kirkelige anliggender, desto mer om sex og samliv.” Og videre: ”Når to parter i Guds navn dunker hverandre i hodet, så kan de selvfølgelig slåss til den ene får rett i form av seier. Den som står på sidelinjen og ser hvordan de mer tukter enn elsker hverandre, får imidlertid ikke et inntrykk av at det er vitnesbyrd om Jesus som avlegges, snarere om egen rettroenhet.”

Barnet i krybben har ingen skyld i alle de problemene vi mennesker skaper for evangeliet, han fordømte ingen på sin vandring her nede, selv om han hadde mange muligheter. Hva er det vi gjør galt, hvordan bør vi kvalitetssikre en sunn forvaltning av evangeliet?

Ett nøkkelord er fokus. I stedet for å fokusere på ulike menneskelige forhold bør vi bli opptatt av det sentrale, nemlig at vi er tilgitt alle våre feil, svakheter og mangler. Vi kan sette oss ned og slappe av – vi holder mål! Vi skal slippe å kjempe mot ”synd”. En vis mann i den første kristne menighet skal ha sagt: ”Det finnes kun én synd, forakten. Og det finnes kun én dyd, å ikke dømme!”

Et annet nøkkelord reflekterer selve grunnkraften i evangeliet, nemlig kjærligheten. Det er jul én gang i året, men Moder Theresa åpner for at det kan feires jul hver dag ved sitt memorandum, som enkelt og sterkt reflekterer kraften i kjærligheten: Det er jul hver gang du smiler til din bror og rekker ham hånden. Det er jul hver gang du tier for å lytte til mennesket ved din side. Det er jul hver gang du vender ryggen til de prinsipper som henviser de undertrykte til de ytterste grenser av deres isolasjon. Det er jul hver gang du lar Gud elske andre gjennom deg!

Å beskrive hvilket offer det var for Frelseren å gi avkall på sin himmelske herlighet, og la seg føde inn i vår jammerdal, er nærmest umulig. Men det reflekterer sterkt den kjærligheten som evangeliet baserer seg på. Kjell Arild Pollestad beskriver noe av dette i sin bok ”Veien til Rom”. Han sammenligner vår jord med en maurtuve: ”Blind og døv kryper mauren gjennom sin tilværelse, i den tro at den har alt den trenger i sin mørke tue. Men skulle du fortelle mauren hva den går glipp av, måtte du tale dens språk. Ja, du måtte selv bli maur, og våge deg inn i tuens dypeste og mørkeste ganger, hvor faren er stor for at du ville blitt drept som en fremmed inntrenger. Og så langt rekker ikke din medlidenhet. Der går også grensen for din allmakt.”

Noen mennesker står som sterke eksempler på hva kjærligheten kan utrette. Mamma Maggie i Egypt er et slikt eksempel. Hun forlot en høy sosial posisjon, og gikk bokstavelig talt inn i de enorme slumområdene i Kairo der barna er dømt til å livnære seg av søppel, uten noen gang å kunne erfare frisk luft, åpent landskap, enn si hav og horisont. Foruten å hjelpe dem med det timelige var det maktpåliggende for Maggie å få gi dem håp, bl.a. ved å motivere dem til å strekke seg etter noe utover deres egen fattige, sterkt begrensede og illeluktende hverdag.

Å ha fokus på selve mennesket fremfor mer perifere forhold, matcher godt hvordan vår Frelser nærmet seg ”de minste små”. En søndag i november beskrev Linn Ullmann i Aftenposten en tragisk hendelse under overskriften ”Nådens tid”. En stor blå plastboks fløt i land ved West Galveston i Texas. Inni lå liket av en liten pike, to-tre år gammel. Hun hadde rosa jakke og skjørt, joggesko som blinker når man tramper, og langt mørkeblondt hår. Politietterforsker Ray Tuttoilmondo får saken og skal finne ut hvem piken er, og hva som har ført henne inn i døden. Han beskriver seg selv som ”en kynisk gammel politimann”. Men før han starter med å nøste opp alle de løse trådene, og ikke minst må devaluere medienes interesse for henne ved å fastslå at hun ikke er Madeleine som forsvant fra ferieleiligheten i Portugal et halvt år tidligere, så gir han jenta et navn: ”Baby Grace” – ”Baby Nåde”! Linn Ullmann skriver: ”Det er usannsynlig at politietterforskeren fra Texas har lest den finsksvenske poeten Gunnar Björling som skrev i et dikt: ”Vi gick ej namnløst bort – Vårt liv var att ge namn.” Men han agerte i Bjørlings ånd.” Den kyniske og aldrende politimannen viser sine følelser ved å fokusere sterkt på den ukjente døde. ”Noen vet hvem hun er” sier han på en pressekonferanse. Han holder en hvit og lilla blinkejoggesko varsomt i den høyre kjempehånden sin, og ser inn i kamera.

Så avslutning med råd:

Bytt aldri leverandør av telefonitjenester om du/dere er over 60 år.

Husk: Reflux kan aldri erstatte reflex

Viktigste motto: Gled dere over lyset og hvilen i stedet for å stresse og forbanne mørket.