Jeg ser iblant på TV for å følge med på hva som skjer. Ved flere anledninger har jeg på en kristen kanal kommet til å beskue en forbønnssekvens. Programlederen sitter med en stor bunke A4-papirer i hånden. Han leser innenat, stotrer litt, det virker ikke som om stoffet er veldig kjent for ham på forhånd. Han leser fortløpende opp innsendte ”bønnebegjær”. Han angir rimeligvis ikke navn, men vi får vite hvor i landet innsenderen befinner seg. Det dreier seg om alt fra alvorlig sykdom og tragiske livssituasjoner til økonomiske problemer og engstelse for hodepine og forestående oppkjøring til førerprøven. Det hele går fort, han er knapt ferdig med ett ark før han har begynt på neste. Når alle bønnebegjærene er ferdiglest ber programlederen eller en gjest en generell bønn for alle som er nevnt. Så fortsetter programmet, og bankkontonummeret der man er velkommen til å gi bidra ruller jevnlig over skjermen.

Verbalt og organisatorisk har aktuelle programleder sitt på det tørre. Han sier langt på vei de riktige ordene, og er forankret i en evangelisk setting. Han har sikkert også de beste hensikter, men feiler etter min mening grovt på formen. For meg er det et uendelig sprik mellom den ånd Jesus bar med seg i møte med mennesker i nød, og den ånd som dominerer aktuelle forbønnsprogram. Vi har en medarbeider som tilfeldig så noen av disse forbønnsprogrammene (vi hadde på forhånd aldri snakket noe om dem). Hun kaller seg ikke ”personlig kristen”, men er heller ikke avvisende til det kristne budskapet. Hun ble spontant provosert av å se programmet – slik kunne man i hvert fall ikke opptre mot mennesker som trengte hjelp!

Mennesker som er i en vanskelig situasjon og som signaliserer og ber om hjelp hos troende må møtes med respekt, og helst også med sympati og medynk. Hvorfor er det så viktig? Jo, fordi det er en slik ånd som er sentral i evangeliet, en ånd som visker ut våre egne behov, og som reflekterer Guds kjærlighet. Jesus illustrerer dette til fulle. Han ga avkall på sin himmelske status ved å tre inn i menneskenes mørke jammerdal. Han gikk med stor medynk inn i alle situasjoner der han møtte mennesker som trengte hjelp. Han så behovet før det ble uttrykt, og konsentrerte seg alltid om det enkelte mennesket. Han utførte en sterk symbolhandling da han ikledde seg en tjeners skikkelse og vasket disiplenes føtter – en lavstatushandling. Så fullførte han ydmykelsen da han lot seg korsfeste for å bli gjort til synd for oss. Det er ene og alene guddommelig kjærlighet til den enkelte av oss som ligger til grunn for Jesu handlinger.

Menneskelig sett forbinder vi som regel begrepet kraft med det å ha en høy posisjon der vi også kan utøve makt. Det ligger i vår menneskelige natur, vårt ego, å strebe oppover. I Guds perspektiv mot oss mennesker er det motsatte tilfellet, der fullendes kraften i skrøpelighet (2.Kor 12:9). Jesus lærte oss lignelsen om fariseeren og tolleren som ba, og konkluderte: ”For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.” (Luk 18:14) Det stikk motsatte av ego-dyrking og selvhevdelse er kjærlighet. Vi som tror vet at det er den sterkeste kraften. Det var den som var i virksomhet da Gud oppreiste Jesus fra døden (Kol 2:12).

Jesus selv sier noe om dette da han svarte en lovkyndig som stilte et provoserende spørsmål: ”Mester! Hvilket bud er det største i loven? Han sa til ham: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv.” (Matt 22:36-39). Like etter fotvaskingen konkluderer Jesus med at ”Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham.” (Joh 13:31). Så gir han disiplene et nytt bud (vers 34-35): ”Dere skal elske hverandre! Som jeg har elsket dere, skal også dere elske hverandre. Av dette skal alle kjenne at dere er mine disipler, om dere har kjærlighet til hverandre.”

Den lokale menighet er den arena der Jesus skal herliggjøres. Ved at vi som enkelte lemmer over tid innordner oss hverandre og akter hverandre like høyt som vi akter oss selv, vokser vi sammen i et flettverk som er sterkt nettopp fordi vi flettes inn under hverandre. Vi blir en enhet der den enkelte kan hvile, vi slipper å prestere. Enkeltmenneskets betydning viskes ut, og det blir Jesu legeme med dets funksjon som dominerer utad – slik blir Menneskesønnen herliggjort!

Dette kan høres umulig ut, men jeg har tro for at det fungerer. Ved at vi jevnlig møtes og kommuniserer med hverandre, kjenner til lokalmenighetens bibelske status og funksjon, elsker frem hverandres nådegaver, så vokser vi sammen over tid. Da vil Guds kjærlighet bli virksom. Ikke med store ord og svulstig annonsering, men i det stille. Og ingen skal dominere over andre: ”Men Gud satte legemet slik sammen at han gav det ringeste størst ære” (1Kor 12:24). Det minste sukk er i Herrens øyne like viktig som de kloke ord. Bønn slipper å bli opplesning, men blir et resultat av den nød som legges på oss idet vi, som Jesu legeme, kan be i Hans navn. Da ber vi i Hans sted, vi ber som Ham: ”Og hva som helst dere ber om i mitt navn, det skal jeg gjøre, for at Faderen skal bli herliggjort i Sønnen.” (Johs 14:13)