Min påstand er at den enkelte lokale menighet utgjør et åndelig potensial som er større enn summen av det den enkelte deltaker i utgangspunktet kan bidra med.

Ecclesia er ordet som i bibelen er brukt for "menighet". Dersom man googler det finner man at det har gresk opprinnelse og kan bety "innkalt forsamling" eller "de utkalte". En slik forsamling var forenlig med en viss myndighet relatert til for eksempel lovgivning og valg. Det var en realitet i gamle Athen: "The ecclesia was the principal assembly of the democracy of ancient Athens". Vi kan tenke oss et norsk kommunestyre. Det enkelte medlemmet vi treffer på gata eller i andre sammenhenger har i utgangspunktet ikke noen større myndighet enn enhver av oss, men når de er i funksjon sammen utgjør de en høyere autoritet. Åndelig sett rykker de opp en dimensjon.

Jesu legeme og vintreet. Det er bibelsk at når kristne kommer sammen er de ikke en tilfeldig samling med mennesker, men de får en benevning sammen, så som eksempelvis menighet, vintreet (Johs 15,1) og Jesu legeme (1. Kor 12,27 & Koloss 3,15). Disse benevnelsene  angir samtidig en funksjon. Vintreets frukt gir glede (Jesu første under var å gjøre vann til vin), og Jesu legemes funksjon er menneskelig sett grenseløs. 

Efeserbrevet er helt sentral i beskrivelsen av den lokale menigheten. Poul Madsen skriver i sitt hefte Bibeloversigt: "Brevets sentrale budskap er åpenbaringen av hva menigheten er. Paulus kaller den for Kristi legeme og derved antyder han at den fulle forståelse av hvem Kristus er, og hvor stor han er, ikke kan skje før hans legeme er vokset opp til manns modenhet". Og videre: "Sannheten om menigheten var noe absolutt nytt som ikke tidligere var åpenbart. Det er den store nytestamentlige "hemmelighet" som Paulus var Guds utvalgte redskap til å formidle lys over". Til slutt: "Den som skal skue inn i dybdene i dette brevet må legge alle fordommer og alle forutinntatte meninger ned. Dette gjelder særlig når vi skal se hva menigheten virkelig er. Det er kanskje ikke noe Guds barn i vår tid trenger mer til å se enn nettopp dette."

Efeserbrevet er ikke langt, les det! Og legg merke til hvordan menigheten er kalt "hemmeligheten" ("mysteriet" i ny oversettelse). 

Vekst. Den lokale menigheten må utvikle seg over tid (Koloss 2,19). Det bør begynne med at en eller flere med lære-gaven tegner opp for våre åndelige øyne hva det er vi skal bygge sammen, det vil virke motiverende. Så må alle komme sammen på samme tid og på samme sted. Nådegavene må utvikles, de er vesentlige byggeredskaper, og alle skal delta (1 Kor 14,26). På et tidspunkt vil Ånden sanksjonere byggingen/byggverket (1 Kor 12,13), og endepunktet blir det modne mennesket som er fullvoksent og har hele Kristi fylde! (Ef 4,13)

Kommunikasjon er vesentlig ved menighetens utvikling. Det er naturlig at man snakkert sammen, blir kjent rent menneskelig, og så etterhvert også på det åndelige plan. Det er en ulykke for den enkelte lokale menighet at man tidlig i kristendommens historie fant ut at deltakerne skulle sitte bak hverandre og se hverandre i nakken, mens én eller få aktører står på en talerstol og preker til de andre. I starten baserte man seg på sammenkomster i hjemmene, trolig ved et mønster vi i dag forbinder med en bibelgruppe. I mitt hode er det det beste utgangspunktet for en lokal menighets vekst og virke. Blir det for trangt får man heller søke større lokaliteter, men altfor store forsamlinger vil etter min mening ødelegge for samhandlingen i menigheten - både menneskelig og åndelig. Da er det naturlig at man deler seg, flere menigheter på det samme stedet er fullt mulig - det er mange vintrær på marken, og vingårdsmannen har stor kapasitet! En menighet kan aldri være for liten, der to eller tre er samlet er Han midt iblant oss.

Dersom det oppstår uenigheter og splid er det helt avgjørende at man snakker sammen om dette på et tidlig tidspunkt. Kommer to grupperinger frem til at det er for store ulikheter, kan man skilles som venner.

Alle deltagerne har i utgangspunktet samme menneskelig og åndelige verdi. Vi skal flettes sammen ved at vi underordner oss hverandre, da blir vi et sterkt flettverk. Dette er ikke mulig menneskelig sett, men Guds kjærlighet vil virke mellom oss og gjøre det mulig - "kjærlighetens sambånd" som det het i mer gammelmodige oversettelser (Koloss 2,2). Det at Jesus vasket disiplenes føtter er et flott bilde på dette. 

Tabernaklet er et fint bilde på den lokale menighet. Alle plankene i tabernaklet skulle ha samme høyde, og bindingen mellom dem skulle være dobbel - kanskje én menneskelig og én åndelig? (2. Mos 26, 16-17)

Det motsatte av Guds kjærlighet er menneskets ego-kraft. Det minste tegn til at noen menighetslemmer dominerer over andre må tidlig fokuseres på, og blir det et mønster må den/de som dominerer settes til side - altfor mange fellesskap har havarert på grunn av mennesker som tar for stor plass!

Lokalmenighet - universalmenighet. Alle mine tanker om menigheten så langt gjelder den lokale menighet, som ideelt sett bør være autonom med de fordeler og ulemper det innebærer. Så ser jeg for meg at alle lokale menigheter - selv om de er svært ulike - kan bygges sammen til én universal menighet. Det er fullt mulig da alle lokale menigheter i utgangspunktet er "kompatible" (slik f.eks. alle legoklosser er det) idet de alle er stemplet som "et Jesu legeme" - som utgjør hjørnestenen! Hva universalmenigheten representerer kan det nok være ulike oppfatninger av, men Det nye Jerusalem burde vel ikke ligge så langt unna?

Konklusjon. Jeg regner med at det er ganske tydelig at jeg foretrekker "bibelgruppemodellen" langt fremfor den sakrale kirkemodellen når man skal velge utgangspunkt for bygging av den lokale menighet. Men hovedregel trumfer ikke alltid unntak - i en høykirkelig setting kan det fra tid til annen dannes mindre "celler" som kan funksjonere som et Jesu legeme, vi mennesker er ikke tillagt å sette begrensninger på det åndelige plan. Kanskje det er derfor Paulus ikke gir oss en veldig konkret mal for hvordan den lokale menighet skal bygges og driftes?

Etter å ha lest i Bibelen de siste årtiene med den skisserte modellen for den lokale menighet i bakhodet, er det mange skriftsteder som får en ny mening. Ikke minst er det mange bibelvers som jeg ser er adressert til oss og ikke til meg. 

I det etterfølgende finner du endel epistler som belyser det jeg her har nevnt på forskjellige måter, og noen gjentagelser finnes nok. Jeg kommer også endel inn på menigheten under Refleksjoner. Men budskapet i Ef 3,10 er verdt mange gjentakelser:

"Slik skulle hans mangfoldige visdom bli kunngjort gjennom menigheten for maktene og åndskreftene i himmelrommet"