Når det skapte vil prøve å forstå sin skapers evner og tanker sier det seg selv at man skal være ydmyk og forsiktig, da er man på tynn is. Imidlertid har vår Gud formidlet noe av seg selv gjennom sitt ord ved den hellige Ånd. I 1.Kor 2:10 står det ganske klart: ”Men for oss har Gud åpenbart det ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.”

Både kulturelt og innen kristne sammenhenger er vi blitt opplært til å tenke oss at Gud sitter høyt der oppe i himmelen og følger nøye med hver enkelt av oss. Han ikke bare kan, men også vil, følge med i alle våre tanker og handlinger. Så definerer vi som mennesker våre enkelte tanker og handlinger i forhold til hva vi tror at Gud mener om dem. Derved får vi en mer eller mindre velbegrunnet skala av handlinger og følelser der noen er klart ”syndige”, mens det som befinner seg i den andre enden av skalaen er ”riktige og gode” tanker og handlinger. Allerede i barneoppdragelsen ser vi pekefingeren som med Guds autoritet kan fortelle barnet hva som er rett eller galt. Det er tross alt ikke så lenge siden vi sang tekster der vi forbeholdt ”hvert barn med tanker fromme, med øm og kjærlig sjel” retten til komme inn i den deilige haven og ”plukke roser selv”. De stakkarne som ikke maktet å oppfylle dette velmente kravet ble fort stigmatisert, og kom i beste fall med på B-laget.

Vi lever med vårt gamle menneske ”i mørket”, et mørke så tett at det ikke engang kan ta imot lyset (Johs. 1:5). Paulus forteller oss i Romerbrevet hvor håpløst det er å vektlegge ”enkeltsynder” i dette mørket. Han tar i kapittel 3 utgangspunkt i Salme 14 der salmisten starter med å slå fast at ”det er ingen som gjør godt”. Paulus utdyper dette flere steder, og før han skifter perspektiv i 8.kapittel sier han: ”For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt. For viljen har jeg, men å gjøre det gode, makter jeg ikke.” (Rom 7:18)

I sin bergpreken er Jesus inne på noe av dette ved å belyse vår komplette utilstrekkelighet til å oppfylle Guds krav. Eksempelvis sier han at den som blir vred på sin bror uten grunn stiller på like fot med den som slår sin bror i hjel (Matt 5:21-22).

Velger så Gud i sin allmakt å gå inn i mørket og grafse i våre syndige handlinger? Jeg mener klart at han ikke vil, så kan vi diskutere om han kan. David skriver i salme 51:11, like etter at han hadde vært hos Batseba: «Skjul ditt ansikt for mine synder, utslett all min skyld!». I salme 32:1 kommer han med løsningen: ”Salig er den som har fått sin overtredelse forlatt og sin synd skjult.” Dette gjentar Paulus i Rom 4:7, og skriver også i Kol 3:3: ”Dere er jo døde, og deres liv er skjult med Kristus i Gud.”

Selvsagt skal vi lære barn og barnebarn forskjell på rett og galt, og like selvsagt skal vi tilstreve å leve på en måte som ikke skader verken våre medmennesker eller oss selv. Men når vi som kristne vektlegger og graderer enkeltsynder, mister vi helt perspektivene og roter oss bort i forhold vi ikke skulle bruke energien vår på. Har Gud glemt må også vi prøve å glemme!

Hva er det så Gud ser og ønsker å se? Det svarer han på selv ved sin befaling om tabernaklets oppbygging: ”Og på bordet skal du alltid legge skuebrød for mitt åsyn.” (2.Mos 25:30). Han vil se det rene, det fullkomne livets brød – sin enbårne sønn!