Hver enkelt av oss som tror har mange grunner til å glede oss. Vi har fått tilført noe guddommelig ved den Hellige Ånd, vi har en frelser som har prøvd alle de vanskelighetene vi kan møte og derved kan ha fullkommen forståelse og tilgivelse for oss, vi har en allmektig og omsorgsfull Far, og døden er for oss bare en overgang til en ufattelig mye bedre tilværelse.

Likevel, i tillegg til alt dette, er vi som enkeltkristne kalt til å være en del av en åndelig sammenheng som likestilles med Jesu herlighetslegeme – det er den enkelte, lokale menighets funksjon. Den kan ikke organiseres, men må vokse frem over tid til en organisme, til ”den modne mann” (Ef 4,13). Nådegavene er vesentlige redskap i denne prosessen, og alle kan delta på sin måte.

Hvordan skal så disse enkelte lokale menighetene fungere i det kristne landskapet? Det er ofte mange menigheter på et lite sted, noen er små og noen er store. Og hva med den såkalte ”universale menigheten”?

I Johs. 12, 23-24 står det: ”Men Jesus svarer dem og sier: Timen er kommet, da Menneskesønnen skal bli herliggjort! Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt.” Hvetekorn forskjellige steder i verden vil være ganske forskjellige bl.a. fordi de vokser under ulike vekstforhold. Men kornets funksjon er hele tiden den samme. Fordi Jesus i lydighet fullførte sin fornedrelse ved å la seg korsfeste er det nå – i menighetens tidsalder – utallige tilsvarende ”legemer” som alle har den samme funksjon: å bringe det glade budskap ut til alle mennesker!

Den enkelte lokale menighet blir derved et slags ”minste åndelige felles multiplum” (for de av oss som husker noe så gammeldags!). Alle elementene er av samme slag, de har samme funksjon. I moderne språk er de ”kompatible”, slik som for eksempel alle de ulike byggelementene i Lego-systemet – de passer sammen. På Jesu tid var noen steiner i byggverket såkalte ”hjørnesteiner”. Det var de som satte standard, det var dem man forholdt seg til under byggingen. Paulus skriver i Ap.gj. 4,11: ”Han er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein.” (se Jesaia 28, 16). Slik kan vi tenke oss at alle enkeltelementer av lokale åndelige samfunn (menigheter) kan bygges sammen til et hele, et Guds tempel (universalmenigheten). I Efeserbrevet 2, 20-22 står det: «Dere er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, med Kristus selv som hjørnesteinen. Han holder hele bygningen sammen, så den vokser til et hellig tempel i Herren, og i ham blir også dere bygd opp til en bolig for Gud i Ånden.»

Kan det tenkes et vakrere bilde på «det nye Jerusalem» der mørket er totalt fraværende og alle elementer er gjennomskinnelige? Se Åpenbaringen 21, 9-27. Dersom vi har denne modellen for vårt indre, nemlig den nære relasjonen mellom menigheten-Kristus-Faderen, tror jeg vi kan få enda mer ut av å lese Jesu avskjedstale til sine disipler, samt hans yppersteprestlige bønn (Johs. kapitlene 14-17). Les disse kapitlene dersom du har (tar deg) tid, og begynn med Johs. 13, 31: ”Da han var gått, sa Jesus: Nå er Menneskesønnen herliggjort, og Gud er herliggjort i ham.” Så kan den enkelte av oss be om visdom til å forstå hva som ligger i ”toppstenen” i Sakarias 4, 7!

Herren har ansvaret for ”det universelle”, vårt ansvar er å legge til rette for at den lokale menighet skal fungere etter hensikten. Hvetekornet males til mel, som gir brød. Til minne om Ham som ga oss alt bryter vi i menigheten jevnlig ett brød. Den enkelte av oss tar til oss vår del, den nærer oss, slik at vi sammen kan fungere og i funksjon utgjøre det hele brødet – Hans herlighetslegeme! Da kan den enkelte av oss hvile, vi slipper å organisere vekkelse, den ufrelste kommer løpende: ”Fariseerne sa da seg imellom: Dere ser at dere ikke oppnår noe! Se, all verden løper etter ham!” (Johs. 12, 19).

Salme 72, 17: ”Hans navn skal bli til evig tid. Så lenge solen skinner, skal hans navn skyte friske skudd. De skal velsigne seg ved ham, og alle hedninger skal prise ham salig.»