Da Sovjetunionen gikk i oppløsning og Berlin-muren falt, krevde flere regioner innen det tidligere Jugoslavia sin frihet. En av disse regionene var Kroatia. Jugoslavias maktsentrum befant seg i den serbiske regionen, med Beograd som hovedstad. De ønsket ikke en oppsplitting av landet, og sendte den felles jugoslaviske hæren inn i Kroatia for å bekjempe ”separatistene”. Hæren ble imidlertid fort oppløst, alle kjempet for sin egen region, og det ble en svært blodig kamp i ett års tid. Serberne som bodde i Kroatia flyktet etter hvert fra sine hjem, og har senere aldri vendt tilbake – og gjør det vel heller aldri. Husene deres fremstår nå som mer eller mindre gjennomskutte ruiner. Kroatene nekter konsekvent å gjøre noe med dette, de ønsker at disse forlatte spøkelseshusene skal stå som et levende bevis på serbernes nederlag i Kroatia. På denne måten fremtrer disse husruinene som gallionsfigurer for egen styrke og fortreffelighet, som en markering av seier vis à vis motstanderne. Fjernes ruinene, vitner det om svakhet og tap av anseelse.

Vi har alle våre serberhus i våre indre landskap. Det er svært menneskelig å kjæle for en ”ugreie” vi har opplevd vis à vis andre mennesker dersom vi mener at vi har retten på vår side. Jo mer vi dveler ved vår fortreffelighet, desto viktigere blir det for vårt ego å beholde ruinhuset som en markering. Mentalt sett kan dette lett lede oss ut i en hengemyr av selvopptatthet der vi synker stadig dypere ned idet vi mister oversikten over de rette proporsjonene. Iblant ser nok motparten helt annerledes på problemet, og har utviklet sitt eget serberhus med motsatt fortegn.

I Matteus 16:18-19 kommer Jesus med en uttalelse til Peter: ”Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen.”

Jesu utsagn er tankevekkende, det er store og alvorlige ord som forbindes med klippen Peter og menigheten. Ikke minst det forhold at handlinger ”her nede” knyttes direkte til himmelske konsekvenser. Jesus lærte oss å be, og den vanskeligste bønnen for meg i Fadervår er: «Forlat oss vår skyld, som vi også forlater våre skyldnere».

For helt ut å kunne klare en slik grenseløs tilgivelse vis à vis vår neste er vår eneste mulighet å gjemme oss inn under Guds grenseløse nåde!

Forfatter og prest Jostein Ørum skrev 27.juli 2018 i Vårt Land: «Tilgivelse skal man gjøre 70 x 7 ganger. Altså veldig, veldig, veldig mange ganger. Tilgivelse tas ikke fra en kvote, men det hentes fra en bunnløs og utømmelig brønn.» Og videre: «Tilgivelse er å slippe taket. Tilgivelse er å si: Jeg gir fra meg muligheten til å holde dette mot deg. Eller: Jeg nekter å la dette ha makt over meg. Men tilgivelse er ikke det samme som å si at det er greit, det du gjorde. Tilgivelse er ikke det samme som å akseptere eller gå god for. Tilgivelse er ikke å underslå kraften i smerten vi er påført. Tilgivelse er heller ikke å gå på kompromiss med sin egen overbevisning.

Ofte finnes det mange flere gode grunner til ikke å tilgi, enn til å tilgi. Men det er her den kristne annerledesheten melder seg, den som opphever logikken og frigjør på tross av alle grunner. Tilgivelse er Jesu hjertesak. Det er derfor han kom. Det er derfor vi skal fortsette med å tilgi. Gud ble menneske for å etablere en grenseløs tilgivelse. 70 x 7.»