Lukas 23:39-43 beskriver historiens første evangeliske friluftsmøte, der én sjel ble frelst. Det fant sted langt utover det tradisjonelle konseptet på de fleste måter: Tidspunktet var prematurt idet grunnlaget for frelsen – Jesu død på korset – enda ikke hadde funnet sted. Dessuten skjedde dette før den hellige Ånd var blitt gitt til den enkelte. Det var kun 3 til stede på dette friluftsmøtet, to møtedeltagere og én ”taler” som representant for det himmelske. Det var deltagerne som dominerte. Den ene var i utgangspunktet svært skeptisk, og kom utvilsomt til møtet mot sin vilje. Han tilkjennega ingen personlige behov eller forventninger, og var mest opptatt av å avsløre ”taleren” som en løgner. Han bekreftet derfor allerede i begynnelsen av møtet sin negative holdning ved sitt spottende spørsmål: ” Er ikke du Messias? Frels deg selv og oss!” For møtedeltager nr. to var vel heller ikke dette møtet noe førstevalg, men han hadde i utgangspunktet en helt annen og ydmyk innstilling. Han ante at ”taleren” hadde noe langt mer å fare med enn det kunne se ut til ut i fra hans dødsdømte situasjon som oppvigler. Nr. to aksepterte helt ut sin skjebne, og så sannsynligvis det rettferdige i at han skulle straffes med døden. Han var også overbevist om at Jesus var uskyldig dømt. Til slutt ga han til kjenne et siste ønske med håp om at ”taleren” var i posisjon til å sprenge dødens grenser: ” Og han sa: Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.” Ønsket var ydmykt – og det ble hørt: ” Og han sa til ham: Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!”

Et underlig møte var slutt, ”ettermøtet” fant sted i Paradis! For meg er dette en flott fremstilling av frelsen, dens styrke og selvstendighet. Den er et tilbud, en kraft, fullstendig uten betingelser. Selv før alt formelt var lagt til rette for å frelse noen – Jesus var ikke død, og den hellige Ånd var ikke gitt til menneskene – så sier Jesus: I DAG! Han og guddommen er ikke underlagt tiden slik vi er. Frelseren var til før alt: ”Han er før alle ting, og alt består ved ham.” (Kol 1:17), og han vil være det i evigheters evighet.

Det tragiske er at det er vi troende som ofte devaluerer frelsen, og som derved setter den i et dårlig lys blant mennesker. Vi forkynner det glade budskap usminket på innpust, og signaliserer deretter en lang rekke fotnoter som begrensning på utpust. Selv om dette ikke uttrykkes tydelig verbalt, har de kristne miljøene gjennom tidene vært flinke til både å danne og til dels rendyrke menneskelige sammenhenger der bestemte holdninger og konkret livsførsel settes som en gullstandard. Så evalueres – bevisst eller ubevisst – den enkelte kristne opp mot denne graderte ”fromhetsskalaen”. Selv om det forkynnes at Jesu blod dekker all synd, så sniker det seg ofte inn mange ”ja, - men…” i etterkant, noe som for mange – ikke minst nyfrelste – kan bidra til et stort skår i frelsesgleden.

Det avslørende er at en slik antatt gullstandard viser seg å være variabel i forhold til både tid og sted. Anekdoten om den danske nonnen som mistet sigaren i forbløffelse over å se at den norske nonnen hadde perler i ørene illustrerer dette tydelig. Vi har nå lagt bak oss den tiden da det var synd å spille kort og trekkspill, og negativt at kvinnene pyntet seg, eller gikk i bukser. De fleste av oss har også lagt bak oss det negative ved kvinnelige forkynnere og prester, og mange kan til og med nyte et glass vin. Så langt vil mange si at tidene går fremover, og vi får et mer avslappet forhold til de perifere forhold, de såkalte adiafora. Men ikke desto mindre dukker det stadig opp nye menneskelige og sosiale skavanker som direkte eller indirekte knyttes negativt til frelsen. Samlivsformer og seksuell legning er for tiden svært kontroversielt blant oss kristne. Uansett våre holdninger her må vi aldri diskvalifisere mennesker hva angår deres frelse.

Frelseren på korset signaliserte ingen begrensninger eller betingelser. Han kunne ha gått inn i en dialog med røveren, spurt ham om hva han mente med det han sa, og spurt om han angret osv.. Men Jesus ser hans nød, hans behov og tro, og gir sitt løfte umiddelbart: I dag! Uten forbehold! På denne bakgrunn er det for meg noe som skurrer kraftig når man bruker betegnelsen ”en god kristen”, for ikke å snakke om ”en hemmelig frafallen”! Frelseren gleder seg over hver enkelt av oss, ikke for hva vi gjør, men for den vi er!

Det kan tenkes at du som leser dette føler deg skyldig og dømt. Du kan ha sviktet regler og medmennesker. Du føler deg liten og uten håp. Du er usikker i ditt trosforhold, men aner at det som bibelen forteller om Frelseren kan ha noe for seg. Da anbefaler jeg deg at du former din bønn meget enkelt ved å be om at Han tenker på deg – derved er du på vei til Paradis!!